Nyhetsbrev desember 2015

Kenya oktober - desember.

 

Endelig tilbake på Nyambare. Nyter synet utover sletta hvor solen er i ferd med å gå ned og sikadene setter i gang sitt spill før natten setter inn. Føler det er her vi hører hjemme, - som om vi endelig har kommet hjem.

Rinter

 

Ikke mange dager etter at vi ankom Nyambare fikk jeg sent en kveld en telefon fra Samuel. Rinter en av våre barn var alvorlig syk og han lurte på hva han skulle gjøre med henne. Hun hadde akkurat kommet hjem fra Nyambare sykestue hvor hun hadde ligget noen dager med malaria, men nå var hun blitt verre. Hun har sigdcelleanemi, en alvorlig blodsykdom og nå hadde situasjonen hennes forverret seg betraktelig.

 

Familien hennes hadde ikke penger nok til å sende Rinter til et større sykehus, så alt var avhengig av om vi kunne hjelpe henne. Det var ingen vanskelig avgjørelse å ta, - få henne avgårde til ett bra sykehus.

 

Samuel reagerte kjapt og tok henne og moren på motorsykkelen å kjørte de til et privat sykehus noen mil unna.

 

Da de ankom sykehuset hadde Rinter en blodprosent på 2,2. Det normale er 11-12. Legen sa at med hennes sykdom skulle hun ha dødd med en blodprosent på 5. Han kalte det et mirakel at hun fortsatt levde. Hun fikk med en gang blodoverføringer og etter noen dagers behandling kunne hun igjen reise hjem, takket være at noen hjemme i Norge er med og støtter KenyaHjelpen økonomisk.

En fadders ønske reddet liv

 

Et ønske om å bli fadder for et blindt barn fikk større konsekvenser enn noen kunne ha trodd på forhånd. Etter flere dagers leting ble vi tipset om ei lita blind jente på 13 måneder av ei fra kvinnegruppa vår. Vi dro rett til jenta for å treffe henne og det var ikke vanskelig å se at hun trengte hjelp og det fort. Det ene øyet var stort og oppsvulmet og moren fortalte at hun sov dårlig og gråt mye antagelig fordi hun hadde smerter.

 

Allerede neste dag tok vi med moren og lille Lavenda til Sabatia Eye Hospital, 2 ½ timers biltur unna. Der fikk vi klar beskjed om at øyet bare ville fortsette å vokse og etter hvert gi henne store smerter og i tillegg gi henne hjerneskade. Det fantes ingen andre alternativer enn å fjerne det voksende øyet.

 

Bare noen dager senere ble Lavenda operert og øyet ble fjernet. Moren kunne etterpå fortelle at Lavenda nå sov mye bedre og at hun var mye blidere enn før.

 

Tenk at en fadders ønske kunne føre til at ei lita jente i et land langt borte fra Norge ble reddet fra et liv med store smerter og hjerneskader. Er det ikke fantastisk?

 

Men historien slutter ikke der. Da legene på sykehuset, som forresten var katolsk hørte at vi drev hjelpearbeid blant de fattige reduserte de prisen på operasjonen med 1/3 del og i tillegg gav de Lavenda et glassøye gratis.

 

 

Fattigdommens følger

 

Nå hadde vi virkelig fått sett hva fattigdom fører til. Det viste seg at lille Lavenda hadde blitt operert i det ene øyet da hun var en måned gammel. Etter operasjonen var hun seende og alt var bra.

 

Moren skulle kommet tilbake til kontroll og ha videre oppfølging på sykehuset etter operasjonen, men hun møtte aldri opp.

 

Hvorfor? Rett og slett fordi hun ikke hadde penger til å dra den lange veien til sykehuset En reise som kostet kun 280 kroner, kunne ha reddet Lavenda’s syn. Tragisk, men sant nok.

 

Resultatet var at hun fikk betennelse i det opererte øyet og hun ble totalt blind på det øyet. Betennelsen spredde seg til det andre øyet og det begynte å vokse. Alt på grunn av disse 280 kronene som hun manglet.

 

Lavenda er nå ei glad og kvikk jente uten smerter og med ett nytt flott glass øye.

 

 

Jiggersprogram

 

Jiggersprogrammet vårt har virkelig blitt mitt hjertebarn. Å se hvordan barn og eldre lider er hjerteskjærende. Dette er dyrt å drifte, men vi må greie å fortsette. Vi kan ikke slutte nå, behovet er altfor stort.

 

Å se hvordan eldre kvikner til etter å ha vært døden nær og barn løper rundt etter å ha krabbet på knærne fordi de ikke har greid å gå på grunn av jiggers angrep, hva er bedre enn dette?

Etter at vi startet for fullt med vårt jiggersprogram i mai 2015 har vi sett at behovet for hjelp er mye større enn først antatt. Mange eldre og foreldreløse barn er angrepet og har store problemer med å klare hverdagen. Enkelte er så hardt angrepet at de ikke greier å gå. Noen ensomme eldre blir rett og slett liggende alene uten mulighet til å få i seg vått eller tørt, fordi de er for svake av blodmangel og underernæring. De blir liggende der og dør sakte, men sikkert.

 

Vi har økt vårt jiggers team og nå har vi 6 fast ansatte som besøker skoler og landsbyer 3 dager i uken. Disse fjerner jiggers, lærer opp barn og voksne om hvordan de kan forebygge jiggers, og har oppfølging av de som allerede har blitt behandlet.

To av disse barna greide ikke å gå da jigger’s teamet besøkte de første gangen. De krabbet rundt på knærne noe som knærne tydelig bar spor av.

 

Etter 3 behandlinger kunne de igjen løpe omkring å leke sammen med de andre barna.

Florence

 

Hva er bedre enn å få lov til å hjelpe en stakkar i nød. Florence, er ei eldre dame som ikke lenger greide å ta vare på seg selv. Hun sov i portrom, under bodene på markedet, ja hvor som helst hvor hun kunne finne litt ly for regnet. Egentlig hadde hun et sted å bo, men aldersdemens gjorde henne noe forvirret og hun skjønte ikke hvor hun hørte hjemme.

 

Jiggers teamet vårt ble tipset om henne da hun var så hardt angrepet av jiggers, at hun ikke lenger greide å gå og krøp rundt på alle fire. Det var ikke bare føttene som var angrepet, men også hendene var oppspist av jiggers.

 

Etter at hun fikk hjelp til å fjerne jiggers, litt mat og nye klær og sko ble hun som et nytt menneske. Hun greide utrolig nok å gå etter at all jiggers var fjernet. Sårene ble renset og smurt inn med desinfiserende krem som også framskynnet helingen av sårene. Hun vil få oppfølging av jiggers teamet til hun er helt frisk igjen.

 

Tur til Jaramogi Oginga Odinga general hospital i Kisumu

 

Det ble litt av en tur da vi skulle ta med 5 av våre barn til et større sykehus i Kisumu. Disse barna har forskjellige funksjonshemninger og nå var det kommet noen spesialister fra Nairobi som skulle se på dem.

 

Det hadde regnet kraftig på natta og første del av veien var forferdelig. Jeg beundrer virkelig sjåføren som greide å manøvrere bilen gjennom noe som kunne likne en nypløyd åker. I tillegg er jorda her så glatt når den er våt at bilen skled både hit og dit og det var utrolig at han i det hele tatt greide å holde bilen på veien.

 

Det neste var at vi ble stoppet av politiet. Det var en sprekk i frontuta på bilen og det godtok de ikke. Sjåføren ble arrestert og han, Samuel og en bevæpnet politimann dro videre til politistasjonen mens Caren, Wenche og alle barna ble stående igjen ved veikanten.

 

Heldigvis var det en av politimennene som var grei da Caren fortalte at alle barna skulle til sykehuset hvor det var et legeteam fra Nairobi som kun var der hver 6. måned. Rakk vi ikke dit i tide, måtte barna vente et halvt år til før de igjen hadde mulighet til å treffe disse spesialistene. Det var ikke vanskelig å se at disse barna våre virkelig trengte hjelp så etter mye overtalelser endte det med at han ringte kollegaen og sjåføren slapp fri og vi kunne reise videre.

 

Det viste seg at flere av barna trenger videre oppfølging og en må ha en større operasjon som krever at vi greier å skaffe de pengene som trengs. Med 5 barn som skulle til forskjellige leger for vurdering tok det tid og barna ble veldig slitne og stille etterhvert. Litt brød og brus gjorde underverker og ikke lenge etter hoppet og spratt de rundt av glede og livsmot. Det var en glad gjeng som dro tilbake til Nyambare. Etter en 14 timer lang dag nådde vi alle trøtte å slitne Nyambare sent på kvelden.

Utdeling av klær

 

Også denne gangen var vi så heldige å ha med oss flotte hjemmestrikkede premature sett fra trofaste, strikke glade kvinner fra Nøtterøy og Tønsberg.

 

Da vi besøkte Jaramogi Oginga Odinga general hospital i Kisumu var vi så heldige å få lov til å besøke premature avdelingen og hilse på noen av de små og deres mødre.

 

Takknemligheten var stor da vi overrakte de disse klærne. Sjefen for sykehuset fortalte at dette var første gang de hadde fått gaver fra utlandet, så dette var stort for dem.

Vi får besøk av en fadder

 

Endelig skulle vi få en mulighet til å ta turen fra Nyambare til Nairobi med bil. Vi skulle hente en fadder på flyplassen i Nairobi og ville benytte sjansen til å ta bilturen som vi lenge hadde snakket om. Vi fikk en flott tur og det var mye å se på. Naturen var totalt forskjellig fra den vi var vant til i Budalangi, Frodige områder og store områder med te plantasjer. Vakkert.

 

Vi var litt spente der vi stod på flyplassen for å hente Torhild. Vi hadde aldri truffet henne før og var litt redde for at vi ikke ville finne henne. Det var jo så mye mennesker over alt.

 

Torhild hadde vært fadder til 11 barn. 4 av de var eldre nå og hadde gått ut av programmet, men fortsatt var det 7 igjen som hun skulle treffe. Det ble mange flotte dager hvor vi reiste rundt for å treffe disse barna. Vi var heldige. 2 av barna som hadde sluttet i programmet bodde fortsatt i nærheten, så da fikk hun også hilst på de. En av dagene samlet vi alle 9 barna til en fest på Nyambare. God mat, frukt og snop stod på programmet og vi hadde en flott dag sammen.

 

Takk Torhild for den fantastiske stunden vi hadde sammen og for din omsorg for disse barna.

Samuel, Wenche, Kjell, Gabriel, Julius, Jane og Caren. Pascal var ikke til stede.

Graduation og fest for Julius

 

Det var en stor dag da Julius avsluttet universitetet med en bachelor i økonomi og administrasjon. Han var blant de 6 beste av 900 studenter, så vi var en stolt og glad komité som kunne gratulere den første av våre studenter med fullført universitets utdannelse

 

Dette måtte feires og vi samlet familien til Julius, våre medarbeidere i Budalangi og noen av barna våre til en skikkelig fest med mye sang og dans, og selvfølgelig en masse god mat.

 

Kjell og Wenche sammen med noen av medarbeiderne.

Jordstykke i Budalangi

 

Det var med spenning vi dro til jordstykket vårt i Budalangi som vi leide forrige gang vi var i Kenya. Denne gangen stod åkeren fint med mye mais og bønner og mange bananplanter var også på plass.

 

Selvhjelp’s gruppa som hadde ansvaret her hadde vært flinke og mais og bønner stod flott og frodig. Likevel så vi et stort problem,- grøftene var rast sammen etter alt regnet tidligere i år og dammen som vi brukte så mye tid på var tom. Da var det bare å sette i gang med å grave opp grøftene på nytt slik at dammen kunne fylles opp når regnsesongen startet for fullt.

 

Som sagt, så gjort og ikke lenge etter var grøftene igjen på plass og klare for en ny regnsesong, trodde vi.

 

 

Bare noen uker senere, etter flere dager med kraftig regn var det et trist syn som møtte oss. Alle grøfter var fulle av vann og dammen rant over. Det var fullt av vann over alt og en god del av mais og bønner stod i vann. Nabo eiendommen var som en stor dam og dette vannet rant inn på vår åker.

 

Det så virkelig håpløst ut. Vann rundt på alle kanter og ingen steder å lede vannet vekk, men Kjell er en problem løser. Så her ble det laget høye diker mot naboen, mye dypere grøfter og en tank på 10 000 liter ble kjøpt slik at vann fra dammen kunne pumpes opp i den for å avlaste dammen. Dermed har vi også ekstra vann til tørre tider å vanne med. En kjempefin løsning syntes vi.

 

Men det var ikke bare vi som syntes dette var en fin løsning. Også andre ønsket seg en fin tank slik som vi hadde skaffet oss.

 

3 ganger ble tanken tømt for vann på natta og noen prøvde å stjele den. Heldigvis for oss hadde tanken satt seg så godt fast i den våte jorda at de ikke greide å flytte den. Tilslutt ble det satt opp piggtråd rundt tanken for å holde tyvene unna.

Hjelp til selvhjelps grupper

 

Sist gang vi var i Kenya dannet vi 5 selvhjelpsgrupper ved Nyambare og vi var spent på hvordan disse fungerte. Gruppene bestod av foresatte som bodde nær hverandre. 3 av gruppene hadde valgt å jobbe med jordbruk og 2 med "table banking".

 

I ”table banking” gruppene kommer medlemmene med sine sparepenger hver måned.  De som har behov for et lån kan da låne av gruppa, enten som et langsiktig eller som et kortsiktig lån som de betaler tilbake med en lav rente. Disse pengene de låner skal hovedsaklig investeres i prosjekter som kan øke deres levestandard.

I hver av jordbruks gruppene, som består av 10-15 medlemmer, har en av medlemmene gitt et større areal som de selv ikke har hatt mulighet til å dyrke til gruppa. Dette dyrker de sammen og inntektene fordeles på de som har jobbet der. De har også blitt enige om at hver gang de kommer sammen gir de 20 shilling til gruppa. Et annet flott tiltak de hadde blitt enige om, var at når de har mulighet til det ville de jobbe sammen som gruppe for andre. Alt det de tjente skulle gå inn i felleskassa.

 

Det viste seg at den ene ”table banking” gruppa hadde gitt opp, og resultatene på de andre gruppene var ganske bra. De foresatte selv var veldig fornøyde med dette opplegget. Noen av jordbruksgruppene ønsket å utvide enda mer og en av gruppene hadde allerede fått et jordstykke til som de ville dyrke. Dette gav mersmak og alle var veldig ivrige til å få dette til da de så at det gav resultater.

Nye selvhjelps grupper blir dannet

 

Ideen om å danne disse selvhjelp's gruppene for å hjelpe de foresatte syntes vellykket og vi ble enige om at tiden var inne for å danne enda flere grupper. Denne gangen ville vi satse på de foresatte i Budalangi. Målet med å danne disse selvhjelp's gruppene er at de foresatte skal kunne greie seg selv etter at barna har gått ut av programmet og hjelpen opphører.

 

Vi innkalte 50 av våre foresatte i Budalangi til et møte og fortalte om våre planer. Interessen var stor og de boblet over av entusiasme. Det tok ikke lange stunden før de hadde dannet 5 grupper. Det ble risdyrking, jordbruk, såpeproduksjon og 2 ”table banking”grupper . Alle gruppene valgte leder, sekretær og kasserer.

 

Såpegruppa ønsket å lage vanlig såpe og moringa såpe. Moringa såpe er veldig bra for eksem og andre hudplager. Mange av barna her har ringorm i hodebunnen, og moringa såpe skulle også være bra for dette.

 

De vil få besøk av ei fra Kisumu som skal lære de å lage moringa såpe. En av de foresatte hadde laget vanlig såpe før så hun vil trene gruppa i det.

 

Dette er spennende prosjekter. Lykkes disse gruppene, vil ca 100 familier være engasjert i våre selvhjelp’s grupper og kunne ha mulighet til å øke sin levestandard.

Gaver fra Torød skole, Nøtterøy

 

Vi var så heldige at vi fikk en pengegave fra Torød skole, Nøtterøy på 21 898 kroner etter en kjempeinnsats fra elevene på solidaritets dagen.

 

Vi er virkelig imponert over den flotte innsatsen til elevene som stod på. De lagde gaver som de solgte, hadde loppemarked og kafé. Tusen takk for en flott innsats.

 

Noen av pengene som kom inn ønsket elevene skulle gå til forskjellige gaver til barna som de hadde valgt ut .

 

Vi fikk en bestilling på ekstra mat til 4 familier, så vi plukket ut noen familier som trengte mat og begynte å reise rundt for å dele ut maten. Alle familiene var hjemme da vi kom, unntagen en. Så hva skulle vi da gjøre, ta med maten tilbake til Nyambare å komme igjen en annen gang? Elizabeth fra kvinnegruppa hadde et bedre forslag. Hun visste om ei 95 år gammel dame som tok seg av 5 barn som ikke bodde så langt unna.

 

Da Caren kom og gav denne gamle damen maten, tok hun i mot den med den største selvfølgelighet, takket Gud å sa: ”Der kom maten jeg bad om til morgenen i dag.”

Jeg har en drøm

 

Drømmer om å kunne hjelpe til slik at Nyambare healthcentre kan bygge ut slik som de ønsker. Nå har de ett rom hvor alle pasientene ligger uansett kjønn. De ønsker å ha egne avdelinger for menn, kvinner og barn og dette ønsker vi å hjelpe de med.

 

Nyambare healthcentre er et privat helsesenter som hjelper folk uansett om de kan betale for seg eller ikke. Her er det pasientens behov som teller, ikke om de har penger nok å betale med. Dette til stor forskjell fra sykehusene i området.

 

Vanligvis har ikke de offentlige sykehusene medisinene som pasientene trenger og pasientene må selv kjøpe de andre steder. Mangler de penger blir det ingen medisiner eller de risikerer å få falske medisiner som ikke hjelper i det hele tatt. Vi har også private sykehus som krever penger før de idet hele tatt starter behandlingen og etterpå kommer de med den store regningen som mange ikke har mulighet til å betale. De slipper da ikke ut fra sykehuset før regningen er betalt eller de kanskje gir opp etter at pasienten har blitt værende på sykehuset i flere måneder uten mulighet til å skaffe disse pengene. Husk her får de ingen ting gratis, alt må betales for og mat, såpe og annet pasientene trenger må familien skaffe til de.

 

Tenk om vi kunne skaffe midler nok slik at vi kan hjelpe til å bygge ut helsesenteret slik at de kan få egne avdelinger for menn, kvinner og barn. Nå ligger alle på samme rom, og det er ikke akkurat noen god løsning.

 

Vi har snart greid å skaffe alt det nødvendige av senger og annet utstyr de måtte trenge når helsesenteret blir bygget på. Nå mangler vi bare kapitalen slik at vi kan begynne.

 

En drøm er en drøm, men behøver det å forbli en drøm?

 

Kanskje er du den som vil være med å forandre denne drømmen til virkelighet? Det er mulig hvis flere står sammen, for sammen kan vi gjøre en forskjell.

 

Vi retter en stor takk til våre faddere og støttepartnere for den hjelpen dere har gitt. Vi er helt avhengig denne hjelpen for å kunne drive vårt arbeide.

 

Wenche

- Trygghet for ditt bidrag. STØTT KENYAHJELPEN NYTTIGE LENKER

KenyaHjelpen er medlem av Innsamlings- kontrollen. Innbetalte midler er sikret å gå til det formålet som er oppgitt.

KONTAKT OSS

MOVIKÅSEN 26,

3135 TORØD

+47 412 03 995

post@kenyahjelpen.no

Org.nr. 894 284 722

Gavekonto:

 

Gaver til utg:

 

Besøk vår nettbutikk

 

Gi en gave med PayPal:

9365 16 40650

 

9365 16 40642

Du kan støtte vårt arbeide på flere måter.

 

VIPPS: Send til 16449