Nyhetsbrev november 2016

Det var med spenning jeg dro til Kenya denne gangen. Samuel, min uunnværlige medarbeider og sjåfør hadde tidligere i år vært utsatt for en alvorlig motorsykkel ulykke og jeg gledet meg virkelig til å se ham igjen. Det hadde vært en tøff tid den tiden han var syk. Norge er så langt unna når noe skjer.

 

Jeg var spent på hvor mye han var preget av ulykken og om han var frisk nok til å kjøre meg rundt. Det var så godt å se ham der han kom smilende og glad mot meg, men ikke vanskelig å se at han fortsatt slet etter ulykken. Hukommelsen var ikke helt på topp, og han slet fortsatt med liten styrke i det ene armen og i det ene benet.

 

Jeg var litt skeptisk til om han virkelig ville greie å kjøre meg rundt. Hva om vi også denne gangen veltet slik som vi gjorde forrige gang da det regnet. Da blir det så sleipt og glatt og det er problemer med å holde motorsykkelen på veien. Ville han da greie å holde motorsykkelen oppe med det svake benet. Jeg tvilte på det, men han var ivrig etter å vise meg at dette skulle han greie.

Motorsykkel ulykken

 

Samuel var i april i år utsatt for en alvorlig motorsykkel ulykke og vi var virkelig redde for at han ikke ville overleve. Han ble funnet bevisstløs under motorsykkelen sin av noen forbipasserende og fraktet til sykehuset i Port Victoria. Der kunne de ikke gjøre noe for ham. Han ble derfor fraktet til sykehuset i Busia og videre til et større sykehus i Kisumu.

 

Det viste seg at årsaken til ulykken var høyt blodsukker og de slet med å få blodsukkeret ned til det normale.

 

Han lå i koma i fire dager før han våknet litt, men det tok fortsatt flere dager før han kjente igjen kona og de andre i teamet vårt.

 

Kapasiteten på sykehuset var sprengt og de ville sende ham hjem før han kom ordentlig til bevissthet. Heldigvis kom Caren akkurat da de var i ferd med å skrive han ut og fikk overført ham til et privat sykehus.

 

Med god behandling og oppfølging av Caren, Gabriel og Pascal kunne han sendes hjem etter en måneds tid. Han kunne fortsatt ikke gå eller bruke den ene handa og trengte fysioterapi. Hukommelsen var heller ikke den beste, men framgangen kom raskt. Bare noen uker senere var han igjen og se på motorsykkelen.

 

Noen av de foresatte fra selvhjelpsgruppa i Budalangi.

Hjelp til selvhjelps gruppa i Budalangi

 

Den første dagen på Nyambare ble brukt til å reise rundt på besøk og for å se på hva ”hjelp til selvhjelps gruppa” hadde gjort på jordstykket vårt i Budalangi. Denne gruppa består av 15 foresatte til barna våre. De har på egenhånd delt jordstykket i 15 deler hvor hver enkelt har ansvaret for sin egen del. Likevel trår de støttende til å hjelper på en annens del hvis den personen er syk eller av en eller annen grunn ikke har mulighet til å høste avlingen og dra på markedet for å selge det de har høstet. De beholder da en liten prosent av salget, mens resten går til eieren av den delen.

 

Jeg ble positivt overrasket over hvor flinke de hadde vært. Nå hadde det vært tørke siden april og det er lenge siden dammen var tom. På eget initiativ hadde de gravd en brønn hvor de ved hjelp av en money maker (tråkkepumpe) hadde greid å vanne og holde liv i de grønnsakene som var nærmest brønnen. De hadde mye tomater, sukumawiki (en slags kålplante), melon, mais og bønner.

 

Dammen

 

Men selve dammen vår var et trist syn. Mye av kantene på dammen hadde rast ned i dammen og nå var dammen krympet til det ugjennkjennelige. Det var ikke akkurat så veldig mye igjen av den flotte dammen vi lagde forrige gang.

 

Da var det egentlig ikke så mye å tenke over, dammen måtte graves opp på nytt før regntida satte inn.

 

Allerede et par dager senere var et team på 16 mann i gang med å grave dammen .

 

Dammen slik den så ut i desember - 15

- og nå så den slik ut.

Vann til glede og besvær

 

Derfor ble mye av oppgavene denne gangen å sikre åkrene til våre selvhjelpsgrupper mot oversvømmelser når regntide setter inn og å grave brønner slik at de var sikret vann i tørketiden. Nå har det vært tørke siden april og avlingen hadde tørket ut og folket her lider av matmangel nå og de trenger sårt vann til å vanne med hvis de skal ha håp om avlinger i tørkeperiodene. Det var særlig to av våre selvhjelpesgrupper som trengte hjelp til dette da de lå i et veldig utsatte områder.

 

I Budalangi slet gruppa med for mye vann når det regnet og tørke ellers. I regntiden flommet vannet fra nabotomta inn på vår åker og avlinger ble ødelagt. For å hindre dette vannet fikk vi noen gutter til å lage høye voller og dype grøfter mot nabotomta. Vi hadde tidligere gravd en dam her, men der hadde mye jord rast ned i dammen og den var dessuten litt liten. Nå ble dammen gravd dypere og større til ca 8 x 8 meter og 2 1/2 meter dyp. Det var ikke vanskelig å få tak i folk som ville jobbe, vi måtte heller begrense antallet så vi endte opp med 16 gutter og jenter som kom trofast hver dag for å jobbe. Gravingen gikk greit, men å få de til å lage vollen rundt litt skrånende slik at jorden ikke skulle rase ned i dammen igjen var vanskelig. Lurer på hvor mange dager jeg fortalte det samme om og om igjen. Resultatet ble ikke helt slik jeg skulle ønske, men litt skråning på massene ble det da til slutt.

 

Også brønnen som de foresatte selv hadde bygget ble gravd dypere slik at de skulle få mer vann og sidene ble sikret slik at jorda ikke skulle falle ned i brønnen igjen og tette den.

 

Grøftene mot naboeiendommen Gutta i gang med å grave dammen større Graving av brønn

Graving av brønn

 

Også en annen av våre selvhjelpsgrupper trengte sårt en brønn for i det hele tatt å kunne få noen avlinger. Det var tidligere begynt å bygge en brønn der, men den hadde begynt å rase sammen og var til ingen nytte. Her var det bare å sette igang, få tak i folk til å grave den ferdig. Det ble mye arbeide, da brønnen måtte sikres for at nye jord ikke skulle rase ned i hullet igjen.

 

Murstein, sand og sement ble kjøpt inn og en mur innvendig ble murt opp. Når muren var bygget i en viss høyde, begynte de å grave under den. Resultatet ble at muren sank dypere ned i brønnen. Så murte de på noen nye lag med murstein før de igjen gravde under muren og igjen sank den. Slik holdt de på helt til de kom så dypt at de fant vann og muren ble da stående i vann. Deretter fortsatte de å bygge til muren nådde overflata. Da var det bare å få bygget et lokk over hele.

 

Jiggersprogram

 

Etter at vi startet for fullt med vårt jiggersprogram i mai 2015 har vi sett at behovet for hjelp bare øker og øker. Etter at teamet vårt nå har blitt enda mer kjent for befolkningen blir de tilkalt til flere og flere skoler og landsbyer. Mange av områdene er vanskelig å nå og kan by på store utfordringer for teamet vårt.

 

Teamet vårt består av 6 personer som jobber 3 dager i uken. Behovet er så stort at vi burde hatt et team ute hver dag hele uken, men påkjenningene med denne jobben er så store at de må ha en fridag i mellom. Det er ikke bare den tøffe jobben med å fjerne jiggers som er et problem, men lysol som de bruker når de fjerner jiggers er veldig sterkt og gir våre medarbeidere ofte kraftig hodepine. De bruker masker, men likevel sliter de.

 

Jiggers

 

Jiggers er et stort problem i Budalangi og er med på å ødelegge livet til mange, spesielt barn og eldre.  Jiggers, sandlopper er bare 0,9 mm store og graver seg inn under huden hvor de vokser og kan kan bli så store som en ert.

De fører til store sår og alvorlige infeksjoner.

 

De om er angrepet av mye jiggers lider ofte av anemi siden jiggers lever av deres blod. Mange er underernærte og ute av stand til å greie seg selv og dersom de ikke får behandling kan de dø.

 

Det er gjerne eldre og foreldreløse barn som er angrepet, da de ikke har noen til å hjelpe til med å fjerne de. Enkelte er så hardt angrepet at de ikke greier å gå. Noen ensomme eldre blir rett og slett liggende alene uten mulighet til å få i seg vått eller tørt, fordi de er for svake av blodmangel og underernæring. De blir liggende der og dør sakte, men sikkert.

 

Eneste måten å fjerne de på er å skjære de ut - helt uten noe form for bedøvelse.

Bubamba swamp

 

Jeg beundrer virkelig jiggersteamet vårt som ikke alltid har en lett jobb når de skal ut for å hjelpe barna. Da vi skulle dra til Bubamba skole for å se på arbeidet deres brukte vi 1 1/2 time med motorsykkel for å nå dit, mens de vanligvis bruker syklene vi gav dem. Vi passerte falleferdige bruer hvor vi slet med å komme over og gjennom sumpområdet hvor motorsykkelen satte seg fast i myra. Det var håpløst å få med motorsyklene videre.

 

Vi måtte fortsette til fots mellom siv og bambus hvor grunnen gynget under oss. Han som gikk først og skulle prøve å finne ut hvor vi kunne tråkke sank stadig ned i gjørma så han ble stående med gjørme opp til kneet. Litt uforsiktig så ville han sunket enda lenger ned. Her var det bare å få av seg skoene og prøve å tråkke på rett sted uten å synke. Ikke akkurat den beste måten å ferdes på da det er bilharzia her som gir alvorlige sykdommer. Folket her er blitt immune mot sykdommene som den gir, - men ikke jeg.

 

Da vi kom til skolen hadde jiggers teamet delt seg. Da de hørte at flere barn var så hardt angrepet at de ikke greide å gå til skolen ble to av de igjen på skolen mens resten av teamet hadde dratt lenger inn i sump området for å hjelpe disse barna. Dit hadde jeg ingen mulighet til å nå pga for mye vann.

 

Vi har flere barn i dette området som sokner til denne skolen. Rektoren fortalte hvor vanskelig det er både for barna og for lærerne å nå ut til skolen. Flere av barna våre bor 2 timers gange fra skolen, de måtte altså starte hjemmefra ved 5-tiden på morgenen for å nå skolen. Skoledagen sluttet klokken 5 på ettermiddagen og da fikk de streng beskjed av læreren om å løpe hjem for å nå fram før solen gikk ned.

 

Dette området er preget av mye oversvømmelse, så det hendte de måtte ta av seg klærne å vasse gjennom vann for å komme fram. Enkelte ganger steg vannet i løpet av skoledagen og vannet nådde de til livet når de dro hjem.

 

Jeg hadde med meg 20 plakater fra Norge med informasjon om hvordan de kan forebygge jiggers. Disse plakatene skal deles ut på skolene i de områdene hvor det er mye jiggers. Den første plakaten delte vi ut på skolen i Bubamba swamp.

Party

 

for selvhjelpsgruppene våre hadde vi ikke hatt før og det vakte begeistring da vi foreslo dette for de. Vi hadde en plan for hvorfor vi samlet de, men det skulle være en hemmelighet. Vi fortalte de at vi ønsket å høre hvordan dette prosjektet fungerte og at de derfor skulle komme med hver sin rapport om hvordan gruppene hadde jobbet det året som var gått siden de startet og om det hadde dukket opp noen problemer underveis.

 

Det visste seg at det var få problemer dem i mellom, men utfordringene hadde vært store for de som drev jordbruks gruppene fordi det hadde vært tørke i hele år. Likevel hadde de med godt samarbeid greid å få avlinger selv om resultatet ikke hadde vært av det helt store.

 

"Table banking" gruppa, utlånsgruppa hadde gjort det veldig bra. Det var 10 i gruppa og 5 av de hadde allerede startet hver sin business av pengene de hadde lånt fra gruppa. De var godt i gang og tjente nå sine egne penger. I desember skulle de betale tilbake det de hadde lånt og da var det de 5 neste som kunne låne og få mulighet til å starte sin egen business. Dette var akkurat slik vi ønsket disse gruppene skulle fungere.

 

Det ble en flott dag med selvhjelpsgruppene våre. Ikke alle hadde mulighet til å komme, men de som kom koste seg. Det ble mye god mat, sang og dans. Overraskelsen til slutt skapte jubel. Vi gav den flinkeste gruppa i Budalangi og den flinkeste på Nyambare 2 geiter hver. Meningen er at de fordeler killingene de får videre til de andre i gruppa. De foresatte var så begeistret for denne oppmuntringen, at nå ville også de andre stå på slik at de kanskje kunne bli de heldige neste år.

 

 

Såpegruppa,

 

en av våre selvhjelpes grupper i aksjon og jeg var så heldig å få være med på hele prosessen. Først var det rensing av moringa blader før vi kunne starte med å lage moringa såper. Moringa såper er veldig fine å bruke ved hudproblemer og da særlig ved ringorm som det er mye av.

 

Jeg hadde med meg mange fine former fra Norge, så det var med spenning vi kikket på resultatet dagen etter. Egentlig skulle de vente med å se til jeg kom, men de greide ikke å vente så allerede ved 7-tiden på morgenen ringte de full av begeistring over hvor flotte såpene var blitt.

 

Nå gjør moringaen såpa litt grov, så neste uke vil vi prøve en annen variant som vil gi en glattere overflate og da vil mønstrene komme bedre fram og såpene bli kjempefine. Vi kommer til å pakke såpene inn i plast og sette på fine etiketter, så dette skal bli bra.

Uvant syn?

 

Det skal ikke så mye til for å vekke oppsikt her i Budalangi. Litt jobbing på åkeren resulterte i at jeg plutselig hadde den gjengen av mannfolk rundt meg som skulle ta bilder av meg.

 

Merkelig. Tror de virkelig at vi hvite ikke kan jobbe.

Veiarbeide

 

For tiden lages det ny vei fra Nyambare til Budalangi og folket her er snare med å benytte anledningen til å tjene litt ekstra.

 

Både barn og voksne starter grytidlig på morgenen når lastebilene kommer med stein og plukker store steiner som de hogger til småstein med en hammer. Når de har greid å hogge mye nok til å fylle en lastebil selger de ett lass med stein for 1500 -2000 shilling som tilsvarer 120-180 kroner.

 

For å hogge så mye stein bruker de 1-2 uker avhengig hvor lange dager de jobber.

Jenteparty

 

Takket være en fadder kunne vi arrangere et party for 63 av våre jenter fra 4. klasse og oppover.

 

Caren foreslo at vi skulle gjøre dagen litt anderledes for barna. Istedenfor å få mat skulle de lage maten selv og de skulle få opplæring i å lage litt annerledes mat enn det de var vant med. De er vant til å være med å lage mat hjemme, men kosten her er stort sett bare ugali, nasjonalretten laget av maismel og vann og bønner, gjerne med litt grønt til.

 

Nå ble det ble både shapati, fisk, kjøtt, sukuma wiki og selvfølgelig ugali. Vi var også heldige og fikk Robert, en kokk på Nyambare til å lære de viktigheten av renslighet når de lagde mat.

 

Jentene var ivrige etter å lære og det ble mye latter da de fikk prøve seg på å lage shapati. Den likner litt på en pannekake, men deigen må kjevles ut før steking. Dette var noe nytt og kjevle hadde de aldri brukt, så det skapte mange artige situasjoner.

 

Det var meningen var at de også skulle lære å lage kake, men kraftig regnvær midt i matlagingen satt en stopper for det. Det var bare å komme seg fortest mulig i ly for regnet.

 

Heldigvis stoppet regnet etter hvert og vi fikk en fin avslutning hvor vi kunne nyte all den gode maten som jentene hadde laget.

 

Takk til fadder som sponset denne flotte dagen for oss.

 

Vi retter en stor takk til våre faddere og støttepartnere for den hjelpen dere har gitt. Vi er helt avhengig denne hjelpen for å kunne drive vårt arbeide.

 

Wenche

- Trygghet for ditt bidrag. STØTT KENYAHJELPEN NYTTIGE LENKER

KenyaHjelpen er medlem av Innsamlings- kontrollen. Innbetalte midler er sikret å gå til det formålet som er oppgitt.

KONTAKT OSS

MOVIKÅSEN 26,

3135 TORØD

+47 412 03 995

post@kenyahjelpen.no

Org.nr. 894 284 722

Gavekonto:

 

Gaver til utg:

 

Besøk vår nettbutikk

 

Gi en gave med PayPal:

9365 16 40650

 

9365 16 40642

Du kan støtte vårt arbeide på flere måter.

 

VIPPS: Send til 16449