Nyhetsbrev desember 2009

Den 23. November satte vi oss på flyet for å besøke fadderbarna og treffe de 20 nye foreldreløse barna som vi skulle ta inn i programmet vårt. Planen var å besøke flest mulig av fadderbarna i hjemmene deres, oppdatere informasjonene vi hadde om dem og ta nye bilder som vi skulle sende fadderne.

Denne gangen kom vi på den varmeste tiden, og vi slet litt med varmen. Kanskje det er alderen som begynner å plage oss? Svetten rant og det var godt å kunne skjule seg i skyggen av et tre. Hva skulle vi nordboere gjort uten vann og et tre og skjule seg under i en slik varme?

For oss var det merkelig å se motorsykkel-sjåførene våre i tykke dynejakker, og mens svetten rant på oss lurte de på om vi ikke også burde kle på oss når vi kjørte rundt.

Motorsykkelturer i bushen.

For å kunne besøke barna, måtte vi bruke motorsykkel. Vi var nok litt av et syn der vi fartet rundt på motorsykkel på hullete veier og smale stier inn mellom mais og kratt.

Ungene jublet av fryd da de så oss, og både voksne og barn ble stående midt i veien og se etter den første motorsykkelen og enset ikke den neste som kom. Først etter mye tuting ble de oppmerksom på oss som kom etter. Det var kanskje ikke så ofte de så hvite som ble kjørt rundt på motorsykkel der i bushen.

Hjemmebesøk.

Det var et trist syn som møtte oss da vi besøkte de nye fadderbarna i deres hjem. Mange eide omtrent ingen ting. Noen hadde noen stoler å sitte på, men ellers var det tomt. De fleste stedene hvor vi kom sov barna på det kalde jordgolvet, og de hadde ikke noe å ha over seg. Madrasser og tepper til alle ble kjøpt inn og delt ut, og endelig skulle de slippe å fryse om nettene.

De mangler også myggnett, og det er det neste vi må få skaffet dem. Barna bor i flomsonen og malariamyggen stortrives der, så barna får stadig malaria. Med et nett innsatt med myggmiddel, vil mye sykdom og dødsfall bli forhindret.

Det skal bli godt å få hjulpet noen av disse barna, både med mat, skolegang, helse og andre viktige ting som er nødvendige for å gi dem en bedre framtid.

Matutdeling.

Fattigdommen er stor her, og mange spiser bare ett lite måltid mais eller utblandet velling en gang om dagen. Vi kjøpte inn mais til fadderbarna og familien deres som vi delte ut. Takknemligheten og gleden var stor, da de alle kunne ta med seg 40 kg mais hver.

Vi hadde også med oss en del tøy fra Norge som ble delt ut samtidig. Det ble stor glede blant barna da de fikk nye klær. En liten gutt på 4 år ble så stolt da han fikk et par sandaler, at han gikk rundt å viftet med bena og tittet på dem mens han strålte av glede.

Da barna og vergene ble spurt om barnets behov, svarte 29 av dem at de ønsket en madrass og et teppe for resten av pengene. Så nå ble det virkelig storkjøp.

Gaver fra Norge.

Det ble stor jubel, da en familie fikk to geiter i gave fra en familie i Norge. Douglas var så opptatt av å passe på geita, at han ikke hadde tid til å gå til vennene sine. Han gav de vann og sørget for at de hadde mat nok.

De første nettene sov de i stua til bestemoren, fordi de ikke hadde en inngjerding til dem.

Dette var alt denne gamle, handikappede mannen eide. En sponsor gav mannen en madrass, 2 tepper og mat.

Han hadde lidd mye og var nær ved å dø da noen kvinner fant ham. Nå lyste han av takknemlighet, og takket så mye for gaven.

Tenk at noen i et land langt fra Kenya , som aldri hadde sett ham brydde seg om ham. Det var en veldig stor opplevelse for ham.

Flom og tørke.

Det største problemet her er matmangel pga tørke og oversvømmelse fra elven i nærheten. I perioder regner det så mye i fjellene at Budalangi oversvømmes pga dårlige diker som ikke greier å holde på de voldsomme vannmengdene og avlinger blir ødelagt av flomvann.

Nå kunne de som hadde penger få kjøpt mat fra Uganda, mens de andre måtte vente på at egne avlinger kunne høstes. Dessverre hadde det regnet lite og hvis det ikke regnet i løpet av de nærmeste ukene, ville disse avlingene også bli ødelagt.

Bare i løpet av de 2 ukene vi var her, så vi flere åkre med mais og bønner som begynte å visne pga vannmangel.

Kvinnene:

Kvinnene i Budalangi har en stor byrde å bære. Mange av dem har alt ansvaret for familien alene, da mennene ofte svikter sitt ansvar. Det er kvinnene som tar seg av familien, ofte alene . De føder og steller barn, de bærer vann og henter ved og lager mat. Mange er tidlig ute på shambaene (åkrene) for å tjene litt penger. Ofte har de et lite barn på ryggen der de sliter og hakker i den harde jorda. Lønna er heller ikke noe å leve av. Dagslønna for en mann, ligger på ca. 50 sh. For det kan du kjøpe en ½ liter cola eller 1 kilo mais. I den tørre årstiden, kan prisen på mais komme på over 100 sh for kiloen..

Enkene.

Som andre steder i Afrika, er aids også et stort problem i Budalangi. Dette fører med seg mye sorg og fortvilelse. Det er mange enker, som også har blitt smittet av sin mann, og mange barn er foreldreløse. Mange av barna blir boende hos en gammel bestemor eller en tante som tar seg av dem. Tross fattigdom og egne problemer er det ikke uvanlig at enkene, både unge og gamle tar seg av store flokker med foreldreløse barn. Det er ikke sjeldent at de har de ansvar for 6 - 10 barn med sine egne.

Dessverre opplever mange enker at mannens familie ribber alt i huset for inventar, og har de en åker overtar de den også. Selv om faren etterlater seg barn, tar de alt og enken sitter igjen med ingenting. Selv kokekar tar de. Dette fører til store problemer for enken som ofte sitter igjen med flere barn, og nøden er stor blant dem.

En ung enslig kvinne med et stort hjerte:

Blant alle de flotte kvinnene vi møtte, var det ei som gjorde spesielt inntrykk på oss. Denne unge kvinnen hadde mistet den ene armen i ei ulykke.

Likevel tok hun seg av 3 foreldreløse barn i tillegg til sine 4 egne. Totalt hadde hun 7 barn som hun hadde omsorg for.

Mange av husene

var også i elendig forfatning. De er laget av et nettverk av greiner og dekket av jord. Jorda som de bruker er dårlig og tåler lite regn og da det også stadig er flom blir de fort ødelagt. Det er mulig å skaffe jord fra andre steder, men de fattigste har ikke mulighet til det. Husene må derfor stadig holdes vedlike, og flere av husene vi så var nær ved å falle ned. Mange av vergene er så gamle og skrøpelige at de ikke selv greide å reparere huset, og de var avhengig av at noen gjorde det for dem.

En heldig familie.

Dette huset var blitt ødelagt av flommen og var nær ved å falle sammen. Ved hjelp av støtte fra en norsk sponsor, fikk de mulighet til å bygge seg et nytt fint hus.

Ved at de benyttet en del av de gamle materialene, kostet det kun ca. 2000 kroner å bygge dette huset..

Rapport om arbeidet

Arbeidet i Kenya går veldig bra og vi har dyktige medarbeidere, som har stor omsorg for barna. For å sikre at fadderbarna våre får det de har krav på, blir ikke penger gitt direkte ut til vergene. Dette hindrer misbruk av pengene. Etter avtale med skolene, blir skolepengene betalt hver måned istedenfor til hvert semester. Mat og annet barna trenger blir kjøpt og delt ut hver måned, og alle blir spurt om de har noen spesielle behov. Da det er fri fra skolen i desember måned, vil alle barna få litt ekstra til jul for skolepengene.

Kvinnegruppa

Vi var så heldige å få Arne Gjervoldstad, en tidligere misjonær i Kenya til å være med ut for å se på prosjektet. Han kjenner folket godt og kan også swahili, noe som var til stor nytte. Han kom med mange gode råd om hvordan vi skulle sikre prosjektet både økonomisk og selve arbeidet blant barna. Ettersom det nå begynner å bli mange fadderbarn og arbeidet snart blir for mye for en mann, ble det i samråd med Samuel og Gabriel, områdeleder, bestemt at det skulle dannes en kvinnegruppe som skulle jobbe sammen med Samuel. Disse skulle ikke lønnes, men det skulle være kvinner som hadde hjerte for de foreldreløse barna. Da det er kvinnene i Kenya som bærer det største ansvaret for familien, vil de lettere kunne se hva barna har behov for og kunne hjelpe dem med det. De ville få ansvaret for å se etter og følge opp barna med hjemmebesøk og finne nye barn som har behov for hjelp.

Ny medarbeider.

Arne Gjervoldstad kjente også ei dame, Caren fra Tessalia, en annen misjonsstasjon, som hadde jobbet med noe lignende. Hun var utdannet sosionom, og var akkurat ferdig med videreutdanning så hun hadde ikke noe gjøre akkurat nå. Han kontaktet henne og hun var villig til å være med 3 dager i uka.

Hun vil i første omgang være med å lære opp kvinnegruppa, slik at de kan gjøre en best mulig jobb for barna. Hun vil også dra på besøk til barna hver måned, sjekke at alt fungerer som de skal og sørge for legehjelp hvis det skulle bli nødvendig. Hun vil også besøke skolene for å følge opp barna der.

Dette vil gi stor sikkerhet rundt barna, og det vil også være en trygghet for oss når vi er i Norge at barna har det bra.

Caren var også med oss på runden da vi besøkte alle barna. Caren var ei flott dame med stor omsorg for barna og vi så at både barn og voksne fikk stor tillit til henne. De åpnet seg og snakket om sine problemer. Hun hadde også erfaring med å se etter sykdomstegn, så allerede etter første besøk hadde hun plukket ut barn som trengte medisiner.

Noen av barna hadde problemer med føttene sine. Små dyr krabber inn under huden og legger egg der. Resultatet var stygge åpne sår. Andre barn led av anemi og malaria.

Caren vil bli en stor ressurs for oss, og barna vil bli godt tatt vare på.

Det vil også bli dannet en komite bestående av 3 menn og 2 kvinner, bla Caren, som skal ta seg av den økonomiske delen. Disse vil ha ansvar og føre regnskap for hvordan pengene blir brukt.