Nyhetsbrev mai 2010

Kenya 19 mars - 6 mai.

Etter en lang reise på hullete, nesten ufremkommelige veier hvor sjåføren hadde nok med å prøve å manøvrere bilen utenom de verste hullene, nådde vi Nyambare hvor vi skulle bo mens vi var her i Kenya. Det var deilig å være tilbake og vi gledet oss til å reise rundt å besøke barna våre.

Vi var spente på hvordan været ville bli mens vi var her. Det er regntid og når det regner er det omtrent umulig å komme seg rundt. Veiene blir såpeglatte og motorsyklene har ingen mulighet til å komme fram. Det er heller ikke noe lettere å gå, da jorda setter seg fast i tykke lag på skoa, og så fort den tørker blir den helt hard og nesten umulig å få vekk.

Heldigvis ble vi velsignet med stort sett fint vær på dagen da vi reiste rundt, regnet kom om kvelden eller på natta.

Gaver til fadderbarna

Denne gangen hadde vi med mange gaver fra fadderne til barna. Det var med stor glede vi reiste rundt til hjemmene og delte ut alle gavene. Spenningen var stor både hos store og små, da pakker og brev ble åpnet.

Det var stort å få oppleve hvor takknemlige de var, og å se den forandringen som hadde skjedd med barna siden vi var her i desember. De var så glade og gleden de viste oss da de kjente oss igjen var stor.

Men vi var ikke like populære overalt. Enkelte av de nye barna i programmet hadde aldri sett hvite personer før, og de synes det var skummelt med vårt besøk. Andre jublet av fryd da de fikk se oss og de synes det var veldig spennende å ta på huden vår.

Et handikapet barn

På våre daglige rundturer for å hilse på fadderbarna, kom vi over en liten gutt på snaue 2 år som akte seg rundt. Dette måtte vi undersøke, så vi stoppet opp og fikk snakket med guttens bestemor.

Moren til lille Abel hadde dødd 2 dager etter fødselen og bestemoren tok seg av ham. Abel hadde lært å gå, men en dag det hadde regnet hadde han falt ute fordi det var så glatt. Han ødela benet sitt og fordi de ikke hadde penger til legehjelp, fikk han ingen behandling. Nå kunne han ikke bruke benet sitt og uten hjelp ville han ha vokset opp som handikapet.

Vi bestemte oss raskt for å ta ham inn i programmet slik at han kan få den hjelpen og behandlingen han trenger for å bli frisk igjen. Vi har allerede sent ham til undersøkelse på et sykehus og håper vi etter hvert vil få en fadder til ham. Det er så godt å kunne få lov til å hjelpe slike som denne gutten, nå er fremtiden hans reddet og han vil kunne vokse opp som en normal gutt.

Møte med Evans

Det var med glede vi møtte Evans, 10-åringen med lepra (spedalsk). Da vi tok han inn i programmet hadde sykdommen allerede ført til store dype sår under føttene og hendene hadde også begynt å få sår. Ofte var smertene så store at han ikke greide å gå på skolen og han hadde mye fravær.

Nå møtte han oss, glad og fornøyd og var meget takknemlig for den hjelpen han hadde fått. Stolt viste han oss geitene han hadde fått av sin fadder. Det var så godt å se ham. Madrass og tepper hadde han også fått. Så lykkelig han var, og vi måtte sende en stor takk til fadderen som har tatt seg av ham.

Her bor Evans sammen med sin tante og 4 søsken.

Den gamle handikappede mannen

Dette var alt denne gamle, handikappede mannen eide da vi møtte ham i desember. En sponsor gav mannen en madrass, 2 tepper og mat og en rullestol og livet hans ble helt forandret. Han hadde lidd mye og var nær ved å dø da noen kvinner fant ham.

Rykter om at vi var i området hadde nådd ham, og han sendte bud med noen kvinner at vi måtte komme å hilse på ham. Så fort han hørte oss ute på tunet, ropte en ivrig og jublende stemme ”kom inn, kom inn”. Vi ble møtt av en sunn og frisk mann med et ansikt som strålte av glede. Forandringen var så stor. Skulle ikke tro det var samme mannen som vi traff for noen få måneder siden.

Han var fyllt av takknemlighet for den hjelpen han hadde fått og vi måtte sende en stor takk til sponsorene som hadde hjulpet ham. Nå kunne han igjen komme seg ut for å treffe andre mennesker, livet var totalt forandret og det syntes virkelig på ham.

Kvinnene fra kirken hadde fortsatt med å ordne med mat til ham. De hadde også fikset huset hans. Taket var tettet.og veggene var nå nye og fine. Mannen hadde fått et helt nytt liv.

Flom

Spenningen er stor her i Budalangi. Det har regnet mye i fjellet og elva Nzoia har begynt å stige. Den har allerede oversvømmet enkelte områder, men demningen holder fortsatt. Vår bønn er at elva ikke stiger mer, slik at demningen ryker. Skjer det, vil mange tusen måtte flykte fra hjemmene sine og alle avlinger vil bli ødelagt.

Dette er ikke en del av elva, men områder som allerede har blitt oversvømt.

Møte med en spedalsk.

Vi hadde aldri sett en spedalsk før, og det var ikke noe koselig syn. Prisca hadde mistet flere av fingrene og føttene var hovne og stygge og alle tærne borte. Hun hadde store hull under føttene som gav store smerter.

Da vi hadde med pengegaver fra noen sponsorer til de mest trengende vi møtte, var det ikke vanskelig å se at her var det ei som virkelig trengte hjelp. Prisca vil bli sendt til et spesial sykehus for spedalske i Busia for behandling. Vårt håp er at hun kan få hjelp til sårene sine og bli kvitt noen av smertene.

Benta, en liten 4 – åring

På en av våre rundturer møtte vi lille Benta. Hun så ut som en to-åring, men var 4 år. Hun var så liten stakkar og så tynn. Vi kunne ikke bare dra forbi, så vi stoppet opp og snakket med moren for å høre hva som var galt.

Benta hadde tuberkulose og gikk på sterke medisiner. Hun hadde mistet appetitten og spiste omtrent ingenting. Moren brydde seg ikke så mye om dette og gjorde ikke så mye for å hjelpe henne. Hun fikk en søtpotet å spise på, men gikk bare og holdt den i handa uten å spise.

Å se et barn i den tilstanden, gjør noe med en, så vi greide ikke å dra derfra uten å gjøre noe. Vi avtalte med Caren at hun skulle ta barnet med til sykehuset til sjekk, sørge for at hun fikk næringsrik mat og oppfølging hver uke til hun var frisk igjen.

Godt å kunne være til litt nytte.

Husbygging

På vei hjem fra vår daglige besøksrunde, ble vi stoppet av noen fra kvinnegruppa. De hadde noe å vise oss. De tok oss med til noe som skulle være et hus. Helt utrolig at noen kan bo i noe slikt. Her fantes omtrent ikke vegger, alt hadde rast ned og taket lakk. På bakken under et ødelagt myggnett lå sønnen syk, og han orket ikke en gang å hilse på oss. Huset kunne når som helst rase sammen, og her bodde en far, en syk sønn og et barnebarn på 10-12 år. Det var så vondt å se at noen kunne bo slik. Ingen ly for vær og vind og med en syk sønn.

Her måtte vi handle raskt før noe skjedde. Sønnen ble straks sendt til behandling på sykehuset. Kvinnene fikk penger til å handle inn det som trengtes for å begynne å bygge nytt hus til familien. Kvinnene sammenkalte folk slik at de kunne få satt opp et nytt hus til familien. I løpet av en uke var alt ferdig og familien kunne flytte inn.

Den gamle mannen kunne nesten ikke fatte hva som skjedde og sa at denne Guden som kunne sende hvite mennesker til ham langt ut i bushen og bygge nytt hus til ham, hvordan kunne han annet enn å tro på Ham som gjorde slike undergjerninger.

Sumpfolket

Vi fikk gleden av å få være med å besøke folket bosatt i Yala - sumpen. Yala - sumpen er på over 200 kvadrat kilometer og har et yrende fugleliv. Folket her i sumpene bor isolert omgitt av papyrusplanter, sumpskog og vann. Små ”landsbyer” bestående av noen få hus lå midt ute i sumpområdet. Her var det tørr grunn så her hadde de slått seg ned.

Folket lever av små shambaer(kjøkkenhage) og av fiske. Var noen syke her, fikk de store problemer. Den syke måtte fraktes i båt til fastlandet og så videre med bil til sykehuset. Ettersom de er veldig fattige, hadde de færreste råd til dette, så de syke ble som oftest bare liggende.

For å komme til disse ”landsbyene” måtte vi først kjøre ut på Victoriasjøen, deretter måtte vi finne disse små kanalene som går inn forskjellige steder i sivet. Vi hadde heldigvis lokalkjente med oss, ellers hadde det vært umulig å finne fram . Det var en flott opplevelse der vi sakte gled gjennom disse smale kanalene omgitt av høye papyrusplanter og siv. Her var yrende fugleliv, og det kvitret og sang rundt oss.

Det hadde allerede blitt dannet en kvinnegruppe her blant sumpfolket, og de tok oss med til noen foreldreløse barn der i sumpene. 3 foreldreløse barn ble tatt med i programmet, så nå har vi utvidet vårt område til også å dekke Yala - sumpen.

Barnas dag.

En gang i måneden samles barna til felles aktiviteter på skoleplassen. Mange av barna sliter hard etter tapet av sine foreldre. Håpet med disse aktivitetene er at det kan hjelpe dem til å åpne seg litt, og at samværet med andre barn vil også være til stor hjelp for dem.

Ca 80 av barna møtte opp og det var en fin opplevelse å få være sammen med dem. Vi hadde med 20 stk freesbee til barna og Caren hadde kjøpt inn fotballer og tegnesaker. Vi storkoste oss alle sammen og barna frydet seg.

Etterpå sang de for oss, og det var med tårer i øynene vi stod og hørte på dem. For en flott flokk vi hadde foran oss. Det var sterkt å se så mange samlet, ikke bare se en og en som vi gjør under hjemmebesøk.

Utdeling av klær

Også denne gangen hadde vi med klær fra Norge til ungene. Dette er meget populært, da de har veldig lite klær fra før, og klærne de har er veldig dårlige. De samme klærne blir brukt dag etter dag, til de nesten ikke henger sammen .

Spenningen var stor da klær ble funnet fram, passer denne til meg?

Så var det å få fraktet maten hjem.

Matutdeling

Matutdelingen er månedens høydepunkt for familiene. Det ble kjøpt inn mais og bønner som skulle deles ut. Hvert barn får utdelt 40 kg mais og 6 kg bønner. For de minste barna og de med hiv, blir det kjøpt inn ekstra næringsrik mat.

Med hjelp av kvinnene fra kvinnegruppa går utdelingen av mat raskt og effektivt. Alle må kvittere når de mottar mat og takknemligheten er stor blant de som får hjelp.

Ett lite problem har de likevel hatt ved utdeling av mat. Noen av barna som ikke har fått faddere enda kommer ved hver utdeling i håp om at deres navn står på lista over de som skal få mat.

Noen av barna har møtt opp flere ganger og må gå skuffet hjem. Dette var vondt for oss å høre, så vi besluttet at vi skulle kjøpe inn litt ekstra mat, slik at disse barna kunne få med seg litt mat hjem, selv om de sto på venteliste til å få fadder.

Utdeling av mais.

Også restene blir nøye plukket opp, ikke et maiskorn går til spille

En levende høne, bundet fast til sykkelstyret venter på sin nye eier.

Gaver fra Norge

Vi var så heldige at vi kunne overrekke noen av barna geiter fra sine faddere. Søndag var markedsdag, så vi tok turen dit for å kjøpe geiter til noen av barna. Ettersom prisene stiger så fort de ser hvite personer, måtte vi holde oss langt unna geitene da Samuel og de andre skulle handle.

Vi stod på utsiden av gjerdet å betraktet det yrende livet innenfor. Her skulle dyrebeskyttelsen vært, da hadde de hatt nok å gjøre.

Vi fikk også gleden av å kjøpe både madrasser, tepper og klær til flere barn.

Takk til alle fadderne som gjør hverdagen bedre for sitt fadderbarn.

Angeline på vei hjem med de to geitene hun fikk i gave av sin fadder.

På vei til Caroline og Angeline med madrass og tepper.

En ny framtid

Tanten til et av våre fadderbarn, Evelyn var et typisk eksempel på hvordan folket her har det. Hun hadde tidligere drevet en liten bod hvor hun solgte mat og diverse småting. Men under tørketiden hadde de ikke noe å spise og hun hadde ikke noe annet valg enn å gi barna den maten hun skulle ha solgt. Uten mulighet til å kjøpe ny forsyning av mat, stoppet den lille inntekten hun hadde, og hun slet hardt for å skaffe mat til barna som hun tok seg av.

Vi fikk den gleden av å overrekke henne en gave fra fadderen. En liten bod som kunne fraktes rundt ble laget, grønnsaker, fisk og diverse andre varer ble kjøpt inn og hun kunne igjen starte med salg. Ettersom familien får hjelp gjennom fadderprogrammet, fikk hun streng beskjed om ikke å spise opp matvarene selv. Caren vil følge opp hvordan dette går, og Evelyn må føre et lite regnskap hver måned.

Det var en meget lykkelig Evelyn, som sendte en stor takk til fadderen i Norge.

Dette er bare en liten del av klassen da det er første skoledag, og alle har ikke kommet enda. Til vanlig er det 100 i dette klasserommet.

Skolebesøk

Besøket på Budalangi primary school var en artig opplevelse. Her var det ikke snakk om uro i timene. Klassene var store, de fleste hadde opp mot 100 elever. Den største klassen hadde 148 elever – og det var kun en lærer. Helt utrolig.

Totalt var det 956 elever på skolen, fordelt på 12 lærere.

Hallo lærere i Norge, hva er det dere klager for? Dere skulle ha vært her.

Mange av elevene tok ekstra undervisning i 2 uker når det var skolefri. Det sier seg selv at i slike store klasser, vil mange av barna bli hengende etter fordi de ikke får den hjelpen de trenger.

En nyfødt

Vi fikk den store ære å gi en liten nyfødt gutt et navn. Denne unge jenta hadde født 2 dager etter at vi hadde besøkt et av våre fadderbarn i nabohuset. Nå var barnet 9 dager gammelt og hun ønsket at vi gav gutten et navn til minne om den hjelpen og det håpet vi var med på å gi folket her.

Vi gav ham navnet Daniel, et enkelt kjent bibelsk navn, som også kan brukes i Kenya.

Rapport om arbeidet

Arbeidet har vokst jevnt og trutt., og vi fikk mange flotte tilbakemeldinger på vår rundtur, og folket er takknemlige.

En dag min motorsykkel fører var ute og kjørte, ble han stoppet av en person. Han fortalte at det var første gang de virkelig hadde sett resultater av et arbeide som hadde startet der. Det hadde flere ganger vært organisasjoner der, tatt bilder og lovt å hjelpe til, men de hadde ikke sett mye resultater. Vårt arbeide var synlig, de så at folk fikk mat, skolegang, noen hadde fått hus og andre hadde kommet i gang med en liten business. Mange hadde fått et nytt liv og håp for fremtiden. De så at vi virkelig gjorde noe, ikke bare pratet og folk var fylt med takknemlighet.

Takk til dere alle som er med og gir nytt håp til barna og deres familier. Uten deres hjelp, ville vårt arbeide ikke vært hva det er.

Kvinnegruppa

Disse kvinnene som arbeider frivillig for oss har gjort en fantastisk innsats. De har kommet over familier som virkelig har trengt hjelp og de har plukket ut mange av de nye barna i programmet.

Selv om de også har sitt å stri med, er de villige til å bruke av sin fritid til å hjelpe de foreldreløse barna. De oppsøker dem både i hjemmet og i skolen og passer på at at de har det bra og sørger for legehjelp hvis det skulle bli nødvendig. Kvinnegruppa består av 10 virkelig engasjerte kvinner.

Området de jobber i er stort, og etter ønske fra dem vil vi øke kvinnegruppa til 12 personer.

Takk til Caren og Samuel

Våre to uunværlige medarbeidere er til stor hjelpe for oss. Samuel er flink på data og bruker den flittig. Han står for all fotografering og sørger for at all informasjon om barna blir sendt oss. Dessuten jobber han også ute i felten og hjelper til med å kjøre barn til sykehus og besøker nye barn som blir tatt inn i programmet.

Caren reiser rundt å besøker barna både i hjemmet og i skolen, følger opp at alle får den hjelpen de skal og at de har det bra i hjemmet. Hun trener også kvinnegruppa til den oppgaven de skal ha. Nå vil hun også begynne å trene opp den nye kvinnegruppa i Yalasumpen.

Caren samler alle barna en gang i måneden hvor de kan få være sammen, leke, prate med dem og jobbe med at de kan få bearbeidet noe av det vonde de har opplevd i sitt korte liv. De foresatte vil hun samle hver 3. måned hvor de vil ta opp forskjellige temaer ang barna og deres situasjon og undervise hiv/aids.