Nyhetsbrev mai 2015

Besøk på sykestua

Det er alltid spennende å reise til Kenya. Vi vet aldri hvilke oppgaver som venter oss og hva vi blir ledet til. Denne gangen var ikke noe unntak og den ene oppgaven etter den andre dukket opp.

Men først startet oppholdet med en tur til sykestua, bare et par dager etter at vi hadde ankommet. Et hundebitt fra en leken hund førte til et dypt kutt i fingeren som måtte syes. 3 sting uten bedøvelse for ei pysete gammel dame er ikke akkurat dagligdags ,og bedre ble det ikke dagen etter da de fjernet stingene og åpnet såret igjen. Var visst ikke riktig at hundebitt skulle sys, såret måtte holdes åpent og renses hver dag. Rabbis er vanlig her og for å være på den sikre siden ble det noen sprøyter mot rabbis. Levde hunden da jeg skulle ha den 4. sprøyta etter 3 uker trengte jeg ikke å ta de 2 siste. Vel, hunden levde i beste velgående og var like leken som vanlig.

Leah

Da var besøket hos Leah mye koseligere. Leah, ei nydelig gammel dame som vi reddet fra døden for ett år siden. Hun var kraftig angrepet av jiggers, utsultet og overlatt til seg selv for å dø.

Nå er hun ei snakkesalig og skjønn dame, full av liv og som sprudler av glede når vi kommer på besøk til henne. Caren og Leah kommer fra samme område og det skaper tilhørighet og Leah kaller Caren for sin datter.

Som vanlig hadde vi med noen bananer, men også et deilig varmt ullteppe til henne. Hun frøs så fælt om nettene hadde hun fortalt, og da var det en glede og kunne gi henne et deilig teppe i gave.

Hjelp til selvhjelps grupper

Vi er alltid på jakt etter nye ideer for å hjelpe de foresatte. Da vi nevnte dette for Caren foreslo hun at vi skulle danne selvhjelps grupper. Målet er at de foresatte skal kunne greie seg selv etter at hjelpen opphører.

Vi samlet alle de foresatte rundt Nyambare og snakket med de om våre planer. Dette ble veldig godt mottatt og de ble enige om å danne 5 grupper av foresatte som bodde nær hverandre. 3 grupper valgte å jobbe med jordbruk og 2 med "table banking".

I ”table banking” gruppene kommer medlemmene med sine sparepenger hver måned. De som har behov for et lån kan da låne av gruppa, enten som et langsiktig eller som et kortsiktig lån som de betaler tilbake med en lav rente. Disse pengene de låner skal hovedsaklig investeres i prosjekter som kan øke deres levestandard.

I hver av jordbruks gruppene, 10-15 stk, har en av medlemmene gitt et større areal som de selv ikke har hatt mulighet til å dyrke til gruppa. Dette dyrker de sammen og inntektene fordeles på de som har jobbet der. De har også blitt enige om at hver gang de kommer sammen gir de 20 shilling til gruppa. Et annet flott tiltak de hadde blitt enige om, var at når de har mulighet til det ville de jobbe sammen som gruppe for andre. Alt det de tjente skulle gå inn i felleskassa. Hver av de hadde også kommet med en høne slik at de kunne starte et kyllingprosjekt sammen.

Flotte kvinner som virkelig vil noe når de får muligheter. Disse som ikke en gang hadde mulighet til å kjøpe inn såkorn nok av god kvalitet, har nå sammen gjort en god innsats for å lykkes og for å komme seg videre i livet.

Vår starthjelp var innkjøp av sukuma wiki,- tomat-. løk- og spinat-frø. Det vil bli gravd en brønn der de ikke har fra før og de vil få en moneymaker (tråkkepumpe). Alt dette som et lån slik at vi senere når dette blir betalt inn gir oss mulighet til å starte en ny selvhjelpsgruppe.

Sang og dans av noen av de foresatte for å vise oss sin takknemlighet.

Jordstykket på Nyambare

Tenk, denne gangen kunne vi spise papaya fra egen produksjon hver eneste dag. Det var virkelig artig. Bananene var også store og Kjell kunne telle 100 bananer på en klase, ikke dårlig. Vi er virkelig stolte av gutta våre, Kennedy, Silas og Erick som jobber på jordstykket vårt på Nyambare. De har gjort en fantastisk jobb og nå har vi både, bananer, papaya, appelsin, mango, avokado, ananas og pasjonsfrukt der og da vi dro hjem var hele jordstykket på ca 15 mål dekket av bønner og noe mais.

Vi er veldig opptatt av å dyrke moringa," livets tre" som er veldig næringsrikt og kan brukes som grønnsak, te eller spises slik som den er. Vi introduserte moringa for legen og sjefen på sykestua for å prøve å få de til å lære folk å bruke det. De var veldig positive og lovet å formidle dette til folket. Legen ville selv starte med å bruke det. Han mente at skulle han anbefale noe til andre, måtte han selv være et forbilde.

Vi snakket også om å lære opp grupper til å lage moringa såpe. Såpen er veldig fin for eksem og andre hudsykdommer. Mannen til Caren kunne sende noen til å lære opp disse gruppene. Et flott tiltak for å lage enda flere selvhjelps grupper å sette enda fler i jobb.

Vårt mål er at Nyambare på sikt skal bli et opplærings senter for dyrking av frukt og grønnsaker. Nå er vi godt i gang.

Papaya Hele åkeren dekket av bønner Bananene er snart modne

Nytt jordstykke

Vi var heldige å få leid et jordstykke i Budalangi på ca 8 mål. En gruppe på 15 av våre foresatte og 3-4 av guttene som ikke er flinke på skolen skal jobbe der. Her kan de tjene til livets opphold. Denne vil vi også drive som en demonstrasjons farm for Budalangi området. Her vil vi dyrke mais, bønner, forskjellige grønnsaker og frukt trær.

Jorda hadde ikke vært i bruk på mange år, så her trengtes en traktor til å pløye. Selv den slet da jorda var så hard, men litt regn gjorde pløyinga lettere. 25 kvinner trengtes etterpå for å få hakket over og sådd mais og bønner på hele jordstykket.

Dessverre opplevde vi det samme som mange andre i området her opplever. En dag vi kom dit stod plutselig hele åkeren under vann og nesten alt vi hadde sådd av mais og bønner var ødelagt. Det var en ting at vi fikk vårt ødelagt, men verre for de stakkarene rundt her som mistet det de skulle leve av. Tragisk.

For oss var dette egentlig litt greit. Nå fikk vi se hvordan vi kunne løse dette problemet en gang for alle, håper vi. Vi besluttet å lage en voll rundt jordstykket, grave en dam og lage renner for å lede vannet til dammen for å holde vannet unna åkeren. Hvis vi lykkes med dette, håper vi andre også kan lære av dette og gjøre det samme.

Jiggersprogram

Må si jeg føler meg maktesløs over den nøden jeg møter her. En av dagene ble jeg med Dick ut da han skulle fjerne jiggers på noen eldre personer og det ble en sjokkartet opplevelse. Jeg har vært ute med han før, men denne gangen var det en tøff opplevelse. Mange av dem han fjernet var så store som erter. De er smertefulle å fjerne og etterlater seg store åpne sår. Det er så grusomt å se hvordan de lider.

Jiggers er et stort problem i Budalangi og er med på å ødelegge livet til mange, spesielt barn og eldre. Jiggers graver seg inn under huden og eggsekken kan bli så store som en ert.

De fører til store sår og alvorlige infeksjoner. Dette fører ofte til komplikasjoner i form av negleforandringer, deformasjon av fingre og tær, stivkrampe, koldbrann eller amputasjon av tær og vanskeligheter med å gå.

De som er angrepet av mye jiggers lider ofte av anemi siden jiggers lever av deres blod. Mange er underernærte og ute av stand til å greie seg selv og dersom de ikke får behandling kan de dø. Eneste måten å fjerne de på er å skjære de ut - vanligvis helt uten noe form for bedøvelse.

Et annet problem som kan forårsakes av jiggers er risikoen for overføring av blodoverførebare sykdommer slik som f.eks. hiv/aids. Dette kan skje når personer som hjelper hverandre med å fjerne jiggers bruker usterilisert utstyr på flere personer.

Men jiggers er ikke bare et helseproblem. Det kan også føre til sosiale og økonomiske problemer for ofrene. For eksempel kan barna være ute av stand til å gå på skole og voksne kan være ute av stand til å arbeide.

I noen samfunn er det stigmatisering mot jiggers ofre, som kan føre til omsorgssvikt og dårlig selvtillit. Det er også mye skam forbundet med jiggers som får dem til å skjule problemet og som gjør situasjonen enda verre.

De berørte blir ofte isolerte og barna blir mobbet fordi de regnes som skitne. Det er som oftest barn og eldre som er angrepet.

Vi tok opp problemet i komiteen vår. Dick jobbet ikke lenger på sykestua og var fri til å jobbe mer for oss. Det ble bestemt at vi i første omgang skulle utvide jiggers programmet til 3 faste dager i uka. Samuel skal være med Dick å bistå i arbeidet.

Dick og Samuel reiser nå rundt i distriktet og fjerner jiggers og vasker det angrepne stedet med lysol som dreper jiggers og egg. En betennelsesdempende krem blir smurt på etter at alle jiggers er fjernet for å hindre infeksjoner og de som har store sår får smertestillende. De som har behov for det vil få videre oppfølging til de er friske.

Behovet for hjelp er veldig stort og Dick og Samuel har vært på det offentlige helsekontoret og fått godkjenning for at vi kan utvide vårt jiggersprogram til 3 faste dager i uken. De var veldig fornøyde med våre planer da det for øyeblikket ikke finnes noen som jobber med denne problematikken i Busia eller Siaya området. De lovet å være med på å skape bevissthet blant befolkningen om disse problemene og hvordan de skal håndteres.

De var også på den lokale radiostasjonen hvor de snakket om jiggers problemet i samfunnet. Allerede nå har de blitt invitert til skoler og dessverre, problemet var enda større enn vi først antok. Mange av barna var hardt angrepet og behovet for hjelp blant skolebarna er stort.

Vi vil sette stor pris på om du hadde mulighet til å støtte vårt jiggersprogram, da behovet er veldig stort.

Du kan benytte vårt kontonummer: 9365 16 40650 eller VIPPS til 16449

Eggproduksjonen

går veldig bra og vi kan ikke levere egg nok da etterspørselen er så stor. Kennedy, Silas og Erick er veldig flinke med hønene og de gir ca. 230 egg hver dag, dvs. en produksjon på ca 90%.

De spurte så pent om vi ikke kunne ha flere høner og så fort vi fikk godkjenning ble det til at vi bygget på garasjen slik at vi kunne ha 400 høner til. Den gamle delen har 240 høner, så totalt vil vi nå kunne ha 640 høner.

Det tok ikke lang tid før folk var i gang med å grave ut tomta og bygget var i gang. Vi hadde flinke murere og det tok ikke mange dagene før tilbygget var ferdig og vi kunne bestille 400 nye kyllinger

Mary Goretti,

ei fra kvinnegruppa vår fortalte en dag en spennende historie om sitt liv. Hun er ei eldre dame i 80- årene og hun fortalte oss at hun tidligere hadde jobbet med hiv/aids. Hun så veldig mange barn overlatt til seg selv fordi foreldrene døde. Mange ble tatt vare på av gamle besteforeldre og mange av de ble senere enker. Flere av barna opplevde store traumer og livet ble vanskelig for dem. Situasjonen virket håpløs for disse barna som det etter hvert ble veldig mange av.

Mary synes situasjonen var så vanskelig å ba til Gud om hjelp. Hun begynte å be om at noen måtte komme å hjelpe disse barna. Dette holdt hun trofast på med til svaret kom, og hun var ikke i tvil om at KenyaHjelpen's program for de foreldreløse barna var svar fra Gud. Mange av de barna hun hadde bedt til Gud om har nå faddere og får den hjelpen de så sårt trenger.

Må si det var oppmuntrende å høre Mary fortelle om dette. Det gav nye krefter og nytt mot i dette viktige arbeidet. Skulle hilse så mye til alle dere faddere og sponsorer som gjør dette arbeidet mulig.

Farida

7. klasse på Atrå barneskole pleier hvert år å ha et prosjekt hvor pengene går til en veldedig organisasjon. Vi har vært heldige og blitt valgt ut til å få gleden av dette. Klassen skulle i år gjennomføre et entreprenørskapsprosjekt hvor hensikten var å få 500,- kroner til å “vokse” . Elevene skulle arrangere kafédag på skolen hvor inntektene fra salget skulle gå til et av våre barn som trengte ekstra hjelp.

Denne gangen hadde de greid å få inn 3 109 kroner. Valget falt på Farida. Ei jente som bodde hos en gammel bestefar som ikke hadde helse til å jobbe for å fø familien, i tillegg var synet veldig dårlig. Bestemoren døde for noen måneder siden og livet var vanskelig for Farida og hennes 4 ”søsken”.

De bodde i et dårlig hus som var skjevt å kunne rase når som helst ettersom stokkene som holdt veggen på plass var maurspiste og hang i løse lufta.

Stor jubel da vi kom for å besøke Farida og familien. Tenk å få en slik gave fra en klasse som ikke engang kjente de og som bodde i et land langt der oppe i nord.

Det er utrolig hvor mye vi får for pengene her. Vi fikk kjøpt 2 kjoler, 2 skjørt, 2 overdeler, truser, sandaler, sko, ransel, uniform, 2 geiter og 10 høner, 2 godnatt pakker som hver består av 1 madrass, 2 tepper og ett myggnett, matvarer. Dessuten ble 2 yttervegger og en inner vegg revet ned og nye ble satt opp.

Senere fikk vi vite at Farida var en av de barna som Mary Goretti hadde bedt så mye for. Tilfeldigheter? - Nei, det tror jeg absolutt ikke.

Farida hadde bare en liten madrass å sove på.

Her er barna vant til å dele.

Noen høner fikk de også.

Tur til Kisumu

Tenk å få lov til å dra på tur til Kisumu, 10 mil fra Budalangi. Helt uoppnåelig for de fleste av våre fadderbarn som aldri hadde vært utenfor Budalangi før. Takket være en fantastisk gave fra en fadder fikk vi mulighet til å ta med oss en ny gruppe på 100 barn til Kisumu. Turen vi tok i 2014 var veldig populær og barna snakker enda om det de opplevde. Denne gangen var noen av de helt ned i 10 års alderen. Vi fylte to busser og dro av sted tidlig på morgenen. Det hadde regnet på natta og det var glatt og vanskelig å komme fram og ungene skrek av forskrekkelse flere steder når bussen krenket over til siden der den sakk ned i gjørma. Vi pustet alle lettet ut da vi endelig nådde asfalt veien.

Vi besøkte et museum, Impala dyrepark, et shopping senter og selvfølgelig flyplassen hvor vi ble vist rundt av et par guider. For noen av de minste ble det litt for skummelt da flyet landet og en av de minste ble så skremt at hun dessverre ble litt våt. Denne gangen var det ingen andre skoleklasser der så vi fikk se mer enn den forrige gruppa fikk se. Bare det å få se bagasjebåndet var veldig spennende og selvfølgelig måtte en veske demonstrere hvordan dette virket.

Neste stopp var Imapala dyrepark hvor vi startet med en matbit og brus. Mens vi tok oss en matpause var det en flodhest som plutselig dukket opp i Victoria sjøen ikke langt fra der vi satt til stor jubel for ungene. Det var så spennende at de greide nesten ikke å forlate stedet, men de hadde mer spennende i vente og de fikk se mange dyr de bare hadde lest om.

Turen var en kjempesuksess og det ble en virkelig stor opplevelse for disse som aldri hadde vært utenfor Budalangi før. Bare det å få se så mange biler, høye hus og travelheten i Kisumu, utrolig spennende.

Ajwang

Hva er bedre enn å få lov til å hjelpe en stakkar i nød. Ajwang er en gammel mann som Dick og Samuel hjalp med å fjerne jiggers. Da de kom til ham første gangen trodde de at han var død. Mannen var svak og underernært etter å ha vært sengeliggende overlengre tid pga jiggers. De begynte å hjelpe ham og jeg ble en dag med for å hilse på ham.

Både mannen og huset var i elendig forfatning. Fortsatt hadde han store problemer med å gå og han var veldig tynn og noe forvirret av mangel på mat. Han eide kun de klærne han hadde på seg og en seng uten madrass. Kun et fillete, møkkete teppe å ligge på. Huset hadde store hull i vegger og tak og kunne når som helst falle ned over hodet på ham.

Det var ingen tvil om at denne mannen virkelig trengte hjelp - og det fort. En innsamlingsaksjon på facebook gav oss den muligheten vi trengte til å begynne å hjelpe ham. Mat ble kjøpt inn og vi avtalte med nabokona om at hun skulle lage god og næringsrik mat til ham hver dag. Vi startet med å gi ham brød og melk slik at han fikk litt i seg mens nabokona tilberedte varm mat. Skal si det var en som var sulten og veldig glad for å få litt i magen. Nabofamilien ble så takknemlige for at de fikk mulighet til å hjelpe denne mannen. De hadde selv lidd over å se hans situasjon. Selv er de så fattige at de ikke hadde hatt mulighet til å hjelpe ham med mat.

Takket være gavene vi fikk inn, kunne vi bygge nytt hus til ham, fikse den gamle utslitte senga, gi ham en godnatt pakke og nye klær.

Det var så herlig å se gleden han viste der han satt å klappet i hendene av fryd da han satt å så på det nye huset ble bygget.

Takk til dere alle som har gav oss mulighet til å hjelpe denne mannen og andre i samme situasjon.

Achieng

Så mye en gåtur kan bety for en familie er vi ikke vant til, men utrolig hva som skjer når Gud styrer.

Plutselig var det noen som ropte på oss der vi gikk langs en vei. Ikke kunne vi se noen, men tydelig at noen kunne se oss. Der mellom noen busker dukket det opp en mann med et lite barn i armene. Han inviterte oss opp til huset sitt hvor vi ble møtt av kona og tre små barn til.

De bodde i dette dårlige huset på ca. 6 m2. Det er så vidt de fikk plass til å ligge alle sammen på gulvet. Huset hadde begynt å rase sammen og de hadde satt opp noen blikkplater på den ene veggen for å prøve å hindre regnet i å trenge inn.

Kona Achieng sliter hele dagen for å skaffe mat til familien, mens mannen bruker mye av tiden til å drukne sine sorger med alkohol. Hun ble mye ertet av folk i området fordi hun ikke hadde en dugandes mann som kunne greie å skaffe familien en ordentlig hus å bo i.

En ny insamlings aksjon på facebook ble satt i gang og vi fikk inn litt penger til familien. Vi hadde et møte sammen med familien og komiteen vår og det ble bestemt at vi skulle bygge et nytt hus til familien. Siden de begge var unge og sterke skulle de betale det tilbake ved å jobbe et par dager i uka på jordstykket vårt på Nyambare.

Takk til alle dere trofaste faddere og støtte spillere som gjør vårt arbeide mulig.

Sammen kan vi gjøre en forskjell.