Nyhetsbrev mai 2018

Conslata

Allerede etter få dager i Kenya fikk vi se hvordan fattigdommen gjør livet vanskelig for mange og hvordan ledelse kan forandre liv.

Caren skulle besøke ett nytt fadderbarn som bodde i et område hvor hun aldri hadde vært før. Barnet bodde nær Viktoriasjøen og Caren syntes det var så flott der at hun fikk lyst til å se litt mer av området før hun dro videre. De kjørte litt rundt og plutselig fikk de se ei ung jente med store hudproblemer. Hele kroppen var dekket av utslett og hun hadde klort seg til blods.

Det viste seg at Conslata, som jenta het hadde hatt disse hudproblemene i 2 år. I disse årene hadde hun ikke gått fast på skolen siden andre barn ertet henne og de ville ikke være nær henne. Alle trakk seg unna og hun var utestengt fra å leve et normalt liv. Livet var vanskelig for henne og hun virket trist og nedfor og hun hadde mistet alt håp om at hun ville bli frisk igjen.

Årsaken til hennes problemer var at moren ikke hadde hatt råd til å ta henne til sykehus, så hun hadde blitt anbefalt av lokale medisinmenn å samle avføring fra flaggemus. Denne ble først knust til pulver, deretter blandet med vann og så smurt på sårene. Denne blandingen har ikke akkurat gjort situasjonen bedre for jenta.

Ikke mange dager etter det første møtet fikk vi undersøkt henne hos en hud spesialist på et sykehus i Kisumu. Også på veien dit fikk vi se hvordan denne stakkars 14-åringen hadde hatt det. Folk på bussen trakk seg langt unna henne når de så henne og det samme skjedde når de gikk ut for å spise. Ikke akkurat en god situasjon for ei ung jente i den alderen.

På sykehuset ble det tatt biopsi og prøvene hun tok viste at dette er en hudsykdom som hun må leve med resten av livet. Hun må alltid måtte bruke spesielle kremer for å holde sykdommen i sjakk og ved utbrudd trenger hun i tillegg å ta medisiner. Ikke akkurat en koselig beskjed å få i en fattig familie.

Da vi besøkte Conslata på skolen en måneds tid senere var det ei strålende glad jente vi møtte. Huden var blitt veldig fin, spesielt I ansiktet. Endelig tilbake på skolen og akseptert av medelever. Også det at vi besøkte henne, og til og med få besøk av ei hvit dame økte hennes status på skolen.

Tenk så lite som skal til for å forandre liv. Behandlingen og sykehus utgiftene koster noen få tusenlapper, men det er en enorm sum for familien. Takket være dere som har vært med å gi gaver til Conslata er det nå ei ung jente i Kenya som igjen kan begynne å leve et normalt liv igjen.

Uroligheter flere steder i Kisumu

Etter presidentvalget har det vært uroligheter mange steder i Kenya og i Kisumu hvor Caren bor har det vært mye uroligheter og flere har blitt drept, og mange har havnet på sykehuset med skuddskader. I perioder kunne ikke Caren og familien gå ut for å handle fordi det rett å slett var for farlig og ferdes ute. De kunne høre skudd i området rundt der de bor.

En dag da Caren var på vei fra Kisumu til Nyambare ble bilen hun satt i angrepet av en folkemengde og det ble kastet stein. Vinduet på bilen ble knust og sjåføren ble truffet av en stein i hodet. Bilen vinglet hit og dit og det var så vidt de unngikk å havne i grøfta. Alle ropte at han måtte prøve å kjøre videre hvis han greide det. Heldigvis greide han det og de kom seg unna. Caren hadde sittet rett bak sjåføren og hun fortalte at det hadde vært en sjokkartet opplevelse. Vi er alle glade og takknemlige for at dette gikk bra. Uroligheter skjedde etter at opposisjonsleder Raila Odinga avla symbolsk ed som landets”president”.

Heldigvis roet situasjonen seg ned på slutten av vårt opphold da Raila Odinga og Uhutru Kenyatta ble enige om å samarbeide til landet beste og folk kunne endelig puste lettet ut og begynne å leve normalt igjen.

Noen av de foresatte fra selvhjelpsgruppene.

Fest for selvhjelpsgruppene

Årets høydepunkt. Fest med våre HJELP TIL SELVHJELPSGRUPPER. 8 grupper var samlet for å legge frem sine rapporter om hva som har hendt i året som har gått. Disse gruppene driver med jordbruk, risdyrking, såpe, geiter og table banking (sparing og utlån). Må si jeg ble imponert over hva de hadde fått til. Disse gruppene har virkelig lykkes og det har bidratt til bedre økonomi og det igjen til en bedre hverdag for disse som er involvert. Flere kunne fortelle at inntektene de har fått har gitt de mulighet til å betale skolepenger for de barna som ikke er med i programmet og at de ikke lenger har problemer med at barna blir sent hjem fra skolen pga manglende utstyr eller innbetaling av skolepenger. Gruppene har oppfylt sitt mål.

Jeg kan jo nevne et par av gruppene, risgruppa og jordbruksgruppa i Budalangi. Risgruppa består av 11 medlemmer hvor 6 er mer aktive enn de andre. Der har 4 av medlemmene kommet så godt i gang at de har skaffet seg sine egne ris farmer. Dermed vil de snart ha inntekter nok til å greie seg selv og ikke ha behov for støtte fra Norge. Jordbruksgruppa i Budalangi som har 10 aktive medlemmer har også greid å få inntekter nok til å leie en åker til hvor de har sådd bønner. Inntektene fra denne vil de kun bruke til å betale skolepenger for de andre barna i familien. Så langt har våre ”hjelp til selvhjelpsgrupper” vært en stor suksess og vi har nå startet en risgruppe til som består av 7 av våre foresatte. Til høsten vil vi starte en såpegruppe til da etterspørselen etter hjemmelaget såpe uten så mye tilsetningsstoffer er veldig populære.

Vi hadde en flott stund sammen tross regnvær etter hvert. En meget vellykket dag med mye god mat, sang og dans og til slutt utdeling av en geit til de to beste gruppene. Ikke lett å velge blant så mange flinke grupper, men denne gangen ble det 2 av våre jordbruks grupper som fikk geitene.

John

Også denne gangen hadde vi en fadder som ønsket å støtte ett blindt barn. På vår leting etter et blindt barn ble vi tipset om denne gutten. John var seende fram til 2014, men fikk da problemer med øynene og ble blind. Han sliter med smerter og kløe bak øynene. Tross hans handikap var han en blid og sjarmerende gutt.

Også her kunne antagelig øynene vært reddet hvis han hadde kommet til sykehus i tide. Mangel på penger til behandling fikk faren til å ty til en medisinmann som gav ham noen planter fra bushen som ble smurt på øynene. Disse plantene var giftige og ødela øynene hans.

Vi fikk raskt time til ham på Sabati øyeklinikk i håp at de kunne hjelpe ham. De kunne operere ham, men dette nektet han da han fortsatt hadde håp om å bli bra igjen. Det eneste de da kunne gjøre for ham var å gi ham medisiner som han skulle bruke når smertene ble for store. Vi kjøpte en hvit stokk til ham og han fikk opplæring i å ta seg fram på egen hånd. Han lærte fort og han var veldig glad og takknemlig for hjelpen.

Nå hadde ikke John vært på skole disse 4 årene og han hadde et stort ønske om å få begynne på skolen igjen. Etter en samtale med en blindeskole i Siaya fikk han plass på skolen og fikk lov til å begynne der i mai. En nydelig gutt fikk sitt liv forandret fordi en fadder ønsket seg et blindt barn.

Jiggersteam

Våre to jiggersteam er fortsatt i gang og består nå av to team på tilsammen 10 frivillige medarbeidere. De besøker skoler og landsbyer 3 dager i uken. I tillegg blir de ofte tilkalt til akutte behov de andre dagene i uka. Behovet er stort for hjelp spesielt til skolebarn og eldre som ikke greier å fjerne dette selv.

De viser seg at det ligger mange enslige eldre hjemme alene som er så hardt angrepet at de ikke er i stand til å stelle seg selv og som rett og slett blir liggende der til de dør.

Jeg har en drøm om at vi en dag kan opprette et eller flere beredsskapshjem à la sos- barnebyer for disse gamle hvor de kan bo, få behandling og god næringsrik mat til de kommer seg på bena igjen. Håper vi en dag kan få dette til.

Å se hvordan eldre kvikner til etter å ha vært døden nær og barn løper rundt etter å ha krabbet på knærne fordi de ikke har greid å gå på grunn av jiggers angrep, hva er bedre enn dette?

Tvillingene

Det var så koselig da vi fikk besøk av tvillingene som vi hjalp under flommen i desember 2011. Da fant vi foreldrene sittende ved vegkanten med sine nyfødte tvillinger. Moren hadde akkurat kommet hjem fra sykehuset i Kisumu etter en komplisert fødsel til et hjem som stod under vann og nå satt de der med alle sine eiendeler i noen plastikk poser. Moren var fortsatt veldig svak etter fødselen og greide nesten ikke å stå på bena. Nå var det kveld og de hadde ingen sted å være.

Vi fikk gleden av å kunne bringe dem til misjons stasjonen hvor de kunne bo så lenge de hadde behov for det. Der fikk de seng og mat hver dag fram til de igjen kunne flytte hjem.

Nå hadde de hørt at vi var på besøk og de ville enda en gang vise oss sin takknemlighet for den hjelpen de hadde fått og for å vise fram tvillingene og lillesøster. Fortsatt var den ene tvillingen mye mindre enn den andre, men det var flotte og glade gutter

Koselig å få slike besøk og at en ikke var glemt etter så mange år. Godt å vite at en kan være til litt nytte.

Nyambare Osieko

Utdeling av bibler

Vi kjøpte inn 150 bibler som vi delte ut på Nyambare, Budalangi, Osieko og i Yala-sumpen. De som fikk bibler var barn fra 4. klasse og oppover.

Bibler er populære og viktige gaver til barna. Mange var så ivrige at de satte seg ned for å lese med en gang de fikk den.

Det er ikke bare blant barna bibler er populære, men også blant de voksne. En gammel bestemor spurte så pent om ikke barnebarnet kunne få en bibel av oss. Hun kunne ikke lese selv, men dersom barnebarnet fikk en bibel, så kunne han lese for henne om kveldene.

Selvfølgelig fikk han også en.

På padletur i maisåkeren.

Flommen

Så skjedde det igjen. Flom i Budalangi. Store områder med maisåkre stod under vann og ble totalt ødelagt etter at elva Nzoia gikk over sine bredder. Her har folk jobbet i lange tider med å bearbeide jorda, sådd og luket. Alt for hånd. Det så ut til å bli fine avlinger denne gangen, men nei, enda en gang har avlingene blitt ødelagt.

Mange steder i Kenya ble denne gangen berørt av flom. Bare rundt Nyambare hvor vi holder til var 2 500 personer berørt av flommen og folk måtte rømme fra hjemmene sine og bosette seg på skoler i nærheten. Mange hus hadde rast sammen og flere var så ødelagte at de var ubrukelige.

Vi tok oss en tur til fots inn i flomområdet hvor de holdt på å redde en gammel dame fra flommen. Hun og en del av eiendelene ble fraktet inn til land i en båt og hun ble kjørt videre til en skole i nærheten.

Vi hadde ingen mulighet til å komme oss inn i de verste områdene, men det vi så gav oss ett innblikk i hvor alvorlig situasjonen var.

Ett av husene som ble ødelagt av flommen.

Båter ble brukt både for å redde folk og for å frakte ut eiendeler.

Til fots inn i flomområdet.

En eldre dame blir reddet i sikkerhet.

Etter flomkatastrofen måtte mange familier flytte til forskjellige skoler i området. På den ene skolen bodde mange i telt da det ikke var klasserom nok til alle som bodde der. Bare på Nyambare primary school hadde 217 familier, totalt 845 personer søkt tilflukt. 25 av disse familiene hadde mistet husene sine og hadde ingen steder å flytte tilbake til. 9 av barna våre fra flomområdet bodde på denne skolen og 3 av de hadde mistet hjemmet sitt.

Mange av de eldre hadde problemer med sykdommer etter opphold i det kalde vannet. Nyambare healthcentre slo opp ett telt på skolen slik at folk kunne komme for gratis sjekk. Også en del medisiner ble delt ut gratis.

Det var mange eldre som var berørt av flommen.

En bestemor og hennes barnebarn.

Teltleier på Mahero school.

Takknemlighet for matutdeling.

Matutdeling til flomrammede

Myndighetene gav litt mat de første 2-3 dagene, men det var ikke nok til en familie for en dag. Det var mange barn og eldre der og de led under mangel på mat. Vi bestemte oss derfor for å kjøpe inn mat for en uke til disse 845 personene som bodde på skolen. Det ble 5,5 tonn med mais. Hver familie fikk 25 kg mais. Flott å kunne få være med på å hjelpe til på denne måten og folket visste oss mye takknemlighet og glede da de fikk maisen.

Men under utdelingen opplevde vi noe veldig rørende. Her fikk vi se nestekjærlighet i praksis. Her var det ikke snakk om å karre til seg selv og sin familie, men det første de sa var at de ønsket å dele maten med de som bodde på de andre to skolene og som også hadde folk fra flomområdet boende. Tenk her hadde mange av de mistet sine hjem eller sine eiendeler, de var fattige og sultne og likevel tenkte de på de andre i samme situasjon. Hvordan kunne vi da la være å hjelpe til når de som ikke eide noe hadde slik nød for andre? Det endte med at vi bestilte 8,5 tonn mais til som vi delte ut på de 2 andre skolene.

Takket være all den flotte hjelpen vi fikk via innsamlingen på facebook fikk vi delt ut mat for en uke til totalt 2573 personer.

Tusen takk til alle som har bidratt, dere har gjort en flott innsats for de flomrammede.

Takknemligheten var stor blant de berørte av flommen.

Robert underviser i god hygiene ved matlaging.

Caren i gang med oppdeling av geit.

Samuel prøver å lage chapati.

Party for guttene

En fantastisk dag sammen med 71 av guttene våre. De fikk opplæring i å lage forskjellige typer mat og kokken Robert lærte de viktigheten av god hygiene. Guttene ble også delt opp i 4 grupper etter alder. I hver gruppe var det en eldre leder som fortalte de om ungdomstiden, både om gleder og sorger. Hvordan de skal oppføre seg i forhold til jenter og de hadde fine samtaler sammen hvor de kom med spørsmål og diskuterte hvordan de kunne løse det.

Før maten holdt bishop Gabriel en andakt og det var utdeling av bibler til de som fortsatt ikke hadde fått. Det største av alt var at en gutt ville gi sitt liv til Jesus og ønsket forbønn.

Festen kunne ikke bli mer vellykket og den ble avsluttet med sang og mye god mat.

En stor takk til fadder som sponset denne flotte festen.

Mary og Kennedy griller geit.

Kennedy har seksualundervisning for de eldste guttene.

Douglas med mye god mat.

En drøm går i oppfyllelse?

For noen år siden hadde vi en drøm om å bygge ut Nyambare Healthcentre slik at de kunne få egne avdelinger for menn, kvinner og barn. Nå har de kun ett rom hvor alle pasientene ligger uansett kjønn.

Nyambare Healtcentre er et privat helsesenter som hjelper folk uansett om de kan betale for seg eller ikke. Her er det pasientens behov som teller, ikke om de har penger nok å betale med. Dette til stor forskjell fra sykehusene i området. Vanligvis har ikke de offentlige sykehusene medisinene som pasientene trenger og pasientene må selv kjøpe de andre steder. Mangler de penger blir det ingen medisiner eller de risikerer å få falske medisiner som ikke hjelper i det hele tatt.

Nå ser det ut at vår drøm går i oppfyllelse. Høsten 2018 vil vi starte utbyggingen. Vi mangler fortsatt ca. 200 000 kroner, men dersom flere står sammen vil vi nå målet, for sammen kan vi gjøre en forskjell.

Dersom du ønsker å hjelpe oss å nå målet kan du bruke konto nummer 8317 19 31692. Tusen takk for hjelpen.

Vi retter en stor takk til våre faddere og støttepartnere for den hjelpen dere har gitt. Vi er helt avhengig denne hjelpen for å kunne drive vårt arbeide.

Wenche