Nyhetsbrev desember 2018

Etter 7 uker ferie i Norge kom vi tilbake til Kenya 1. juli. Denne gangen var vi så heldige å ha med oss vår eldste datter, Evie og hennes familie.

Vi fikk en flott uke sammen, med mange nye inntrykk av hvordan folket her lever. De fikk se at mange mangler det meste fordi avlinger svikter enten på grunn av flom eller av tørken.

Mange har altfor lite mat å tilby familien og bare det å få tak i vann kan være en stor utfordring for mange. Noen må gå flere kilometer etter vann og når de endelig kommer dit, kan det være lange køer av andre som også skal ha vann. Også barna må være med å hente vann og de starter allerede i 4- års alderen med en liten kanne som de bærer på hodet.

Emelda

Vi besøkte et hjem hvor en mor, Emelda tok seg av 15 barn i et lite jordhus. Foruten egne barn tok hun seg av barnebarn og andre foreldreløse barn. Hun hadde en trist historie å fortelle. Datteren hennes hadde fått jobb som hushjelp i Nairobi. Etter å ha jobbet der i 2 uker ble hun voldtatt og drept og hun etterlot seg 5 barn.

Emelda hadde tatt til seg alle disse barna og hun hadde en stri jobb med å skaffe mat og skolegang til alle. I tillegg hadde hun også en handikappet sønn å ta seg av.

Jenteparty

Evie og familien arrangerte et party for jenter i alderen 13 og oppover. Det møtte opp 74 jenter på denne festen som ble holdt på Nyambare. Barna her er så ivrige etter å være med på disse festene vi arrangerer at de første dukket opp allerede kl. 8 på morgenen, mens de siste ikke kom før ved 2-tiden ettersom de hadde vært på skolen først.

Det var stor stas da de fikk lære å lage armbånd av strikker og av garn. De syntes dette var så gøy at de hadde vanskeligheter med å slutte. Det ble også arrangert forskjellige typer leker som tautrekking, hoppe tau og potetløp. God mat og sang hører med og det var stor stas da de fikk lære en norsk barnesang med bevegelser.

Det ble en meget vellykket dag.

Det var koselig å ha familien på besøk og vi fikk reist rundt i området hvor vi besøkte barna våre, vi besøkte jiggers teamene våre og vi fikk til og med arrangert en tur til Yala-sumpen hvor de fikk se hvordan livet var i disse avsidesliggende strøkene.

Tabita og Augustin var så heldige at de fikk lov til å være med i en skoletime, noe som vakte begeistring blant elevene.

En uke går fort og det var litt trist å vinke farvel til Evie og familien.

Føltes litt tomt etterpå.

Flommen

Mange steder i Kenya ble berørt av flom i mai tidligere i år. Bare rundt Nyambare hvor vi holder til var 2 500 personer berørt og folk måtte rømme fra hjemmene sine og bosette seg på skoler og i teltleire i nærheten. Mange hus hadde rast sammen og flere var så ødelagt at de var ubrukelige.

Ei av de som mistet hjemmet sitt var Margaret som tok seg av 10 barnebarn. Jeg besøkte henne da det var flom i mai og senere mens hun bodde på en skole i nærheten.

Huset hennes falt sammen noen dager etter at jeg hadde vært der, men takket være gaver fra en fadder kunne vi bygge ett nytt hus til henne og barna.

De store gutta vil gjerne foreviges sammen med Wenche.

Party for barna i Osieko og Yala-swamp

Takket være en fadder kunne vi arrangere et party for barna våre i Osieko og fra Yala-sumpen. Dette var første gang vi arrangerte party for disse barna på den siden av Budalangi. Det møtte opp 130 barn, ikke alle var fra programmet da også noen søsken møtte opp. Det kom også flere barn etter at festen nesten var ferdig, og sultne som de var fikk de spise det som var igjen av maten.

Kvinnegruppa hadde virkelig stått på fra tidlig på morgenen og lagd mye god mat til barna. Det ble servert både kjøtt og høne pluss diverse tilbehør, men fisk ville de ikke ha. De syntes ikke det var noen fest hvis de skulle få servert fisk. De kom tross alt fra fiskelandsbyen Osieko.

Det ble en vellykket samling og vi storkoste oss alle sammen.

Takk til fadderen som sponset denne flotte dagen for oss.

Nyambare Healthcentre

Vår viktigste grunn til å være her i Kenya denne gangen er utbyggingen av Nyambare Healthcentre.

For noen år siden hadde vi en drøm om å bygge ut Nyambare Healthcentre slik at de kunne få egne avdelinger for menn, kvinner og barn. I dag har de kun ett rom hvor alle pasientene ligger uansett kjønn. Nå går endelig denne drømmen i oppfyllelse takket være trofaste givere som har bidratt med gaver. Helt fantastisk. 512 000 kroner har kommet inn. Fortsatt mangler vi litt for å kunne kjøpe inn det utstyret som de trenger, som senger, nattbord og diverse utstyr til det nye legekontoret, men vi håper vi får inn det resterende beløpet innen rommene er klare til å innredes. Blir spennende å se.

Før vi startet utbyggingen hadde vi "grunnsteinsnedleggelse" og forbønn med velsignelse over arbeidet og framtiden for Nyambare Healthcentre.

Vi hadde en flott stund sammen med medarbeidere for Healthcentre, kirken og byggherren.

Vi er nå godt i gang med utbyggingen. Den nye delen består av underetasje hvor det er ett stort rom med plass til 7 senger, fødestue og ett enmanns rom. Alle rom har egne bad og klosett. I hovedetasjen er det 2 store rom med til sammen 11 - 13 senger. Begge med egne klosett og bad. I tillegg er det et stort legekontor/undersøkelsesrom.

Det er også ett teknisk rom i underetasjen. Vi håper nemlig på å kunne installere solcelle panel senere og da trenger vi dette rommet som for øvrig ble brukt som vanntank tidligere. Strømmen er ett stort problem her da den kan være borte i dagevis. Dette fører til store problemer for bl.a. lagring av medisiner.

De har tidligere fått en generator, men det har alltid vært problemer med den og den fungerer dårlig. Nå har vi levert den inn til reparasjon enda en gang, men dersom den ikke fungerer når vi får den tilbake denne gangen, gir vi den opp.

Vi håper å bli ferdig med pussing av vegger til jul. Da kan vi på nyåret starte med å male både innvendig og utvendig. Også den gamle delen må pusses opp så det vil fortsatt bli nok å ta seg til.

Vi har etter at vi startet fått vite at utbyggingen var mer viktig enn vi trodde. Nå fikk vi høre at myndighetene ville stenge sykehuset fordi alle lå på en avdeling og det var ikke lovlig. De har fått beskjed flere ganger, men doktoren har bønnfalt de om ikke å stenge. Så fort vi hadde begynt utbyggingen ringte han til myndighetene og fortalte at nå var vi igang.

Jeg kan ikke akkurat si at det har vært en lett tid mens denne utbyggingen har stått på. Hadde vi visst på forhånd hvor vanskelig det skulle bli vet jeg ikke om vi hadde tort å begynne. Standarden her er helt anderledes enn det vi er vant til. Kjell må passe på som en smed hver eneste dag slik at byggingen blir som vi ønsker. Her har vegger, etasjeskiller vært skakke og vinduer er så skeivt satt inn at de ikke kunne åpnes og dører kunne ikke lukkes. Skulle ikke tro det var et godkjent firma med alle papirene i orden.

Takket være at Kjell har jobbet i bygningsbransjen og vet hva som bør gjøres for at det skal bli bra, så gir han seg ikke før han har får det som han vil, så resultatet blir nok bra til slutt.

En 2 år gammel gutt med jiggers både på hender og føtter.

Jiggersprogrammet

vårt har virkelig blitt mitt hjertebarn. Å se hvordan barn og eldre lider er hjerteskjærende. Hva er bedre enn å få lov til å være med på og se små barn løpe rundt i glad lek etter å ha fått hjelp av vårt jiggers team? Disse som tidligere krabbet rundt på knærne fordi de ikke greide å gå på grunn av jiggers angrep, eller se eldre som har kviknet til etter å ha vært døden nær og sengeliggende. Uten mulighet til å få i seg vått eller tørt, fordi de er for svake av blodmangel og underernæring. De blir liggende der og dø sakte, men sikkert.

Etter at vi startet for fullt med vårt jiggersprogram i mai 2015 har vi sett at behovet for hjelp er veldig stort og vi har nå 10 frivillige medarbeidere som jobber 3 dager i uken. I tillegg blir de ofte tilkalt til akutte behov de andre dagene i uka, så de har mer enn nok å gjøre. De besøker skoler og landsbyer. De fjerner jiggers, lærer opp barn og voksne om hvordan de kan forebygge jiggers. Ofte må de behandle hver enkelt 3-4 ganger før de har blitt helt bra. Arbeidet de har gjort har vært til stor hjelp og enkelte skoler er nå omtrent helt fri for jiggers.

I løpet av 2018 har de behandlet 1070 barn og eldre med jiggers. Virkelig bra jobbe av teamet vårt.

Ajwang var hardt angrepet av jiggers og kunne ikke gå, men med hjelp av vårt jiggers team kom han seg på bena igjen.

Jiggers er små sandlopper, 0,9 mm store som lever i jord og sand som lever i tropisk og subtropisk klima og finnes på gulv i skoler og i mange hjem og er mest fremtredende i den tørre årstiden. Flertallet av de smittede bor på landsbygda hvor mange lever i fattigdom og som derfor ikke har råd til sko. De fleste av dem bor i hytter med jordgulv hvor jiggers trives.

Jeg har en drøm om at vi en dag kan opprette et eller flere beredsskapshjem à la sos- barnebyer for disse gamle hvor de kan bo, få behandling og god næringsrik mat til de kommer seg på bena igjen.

Håper vi en dag kan få dette til.

Bønnesvar

Tenk å få lov til å være ett bønnesvar uten en gang å vite om det. Det fikk jeg oppleve en dag vi var ute sammen med jiggers teamet for å se på arbeidet.

Teamet vårt hadde delt seg i flere små grupper slik at de kunne nå et større område. Vi besøkte flere steder hvor de jobbet for å se de i aksjon. Vi fikk treffe flere av de som hadde blitt hjulpet og det var oppmuntrende å få høre deres historie og føle deres takknemlighet.

En av de var en gammel dame, Maria som fortalte oss sin historie. Maria hadde vært full av jiggers både på føttene og på hendene. I tillegg hadde hun hatt slag og hun hadde problemer med bevegeligheten på den ene siden, så det var veldig vanskelig for henne å gå eller gjøre noe praktisk arbeide.

I tillegg hadde hun to eldre sønner som begge var hjerneskadet uten mulighet til å bidra med noe. Begge hadde så mye jiggers at de var sengeliggende. Da hun hørte at jiggersteamet var i området, drev morskjærligheten henne til prøve å nå dem. Hun stavret seg seg sakte fram til hun nådde de og fortalte dem historien sin. Teamet dro straks hjem til dem og behandlet både Maria og sønnene og de fortsatte å behandle dem til de alle var fri for jiggers. Dette skjedde et par måneder før vi besøkte henne.

Jeg pleier sjelden å gi penger direkte til de vi besøker, men denne gangen følte jeg at jeg skulle gi henne litt. Da knelte hun ned og takket Gud for at han hadde svart på hennes bønner. Hun hadde nemlig bedt Gud om et mirakel slik at hun kunne få mat til seg og sønnene den dagen.

Det er veldig spesielt og godt å få oppleve slikt. Vi visste ikke at hun ikke hadde mat, og ikke hadde hun antydet noe heller, så dette var bønnesvar til henne fra Gud.

Yala-sumpen

Yala-sumpen ligger i Osieko ved Victoria-sjøen og er på over 200 kvadrat kilometer og den har et yrende fugleliv. Folket her i sumpene bor isolert omgitt av papyrusplanter, sumpskog og vann.

Før var det mulig å gå på stier helt inn dit, men de siste 8- 10 årene har det vært helt umulig å komme dit til fots fordi vannstanden har økt og stien er nå gjort om til en kanal.

Tur til Buhuma i Yala-sumpen

Et besøk i Yala-sumpen er å anbefale for de som ønsker å besøke fadderprogrammet vårt. Selv etter å ha besøkt sumpområdet mange ganger er jeg like fascinert hver gang jeg drar dit. Det er en så flott og spesiell opplevelse for oss som bare er på besøk, - men ikke like enkelt for de som bor i disse isolerte landsbyene.

Det er ikke lett å komme seg fram til Buhuma. Landsbyen er omgitt av sumpen på alle kanter og eneste veien dit er en smal kanal hvor det så vidt er plass til en smal båt. Kanalen er omgitt av papyrusplanter og siv og enkelte steder er kanalen veldig grunn, så grunn at det var nesten håpløst å komme fram. Flere ganger satte vi oss fast og det var ett slit å komme seg løs igjen.

Men endelig etter en times tur innover i kanalene nådde vi Buhuma og vi hadde fast grunn under føttene.

Buhuma er den landsbyen som ligger innerst i Yala-sumpen. Landsbyen består av 22 hus og flere av barna våre kommer herfra. Midt i landsbyen er det en ås med store steiner og fra toppen kan en se kilometer på kilometer med sump på alle kanter.

Livet er hardt her og avlinger blir ofte ødelagt av flom. Rent vann er mangelvare og den eneste vannkilden er sumpvannet, som ikke akkurat kan kalles rent. På grunn av isolasjon er det også store utfordringer for skolebarna. Grunnskolen ligger i en annen landsby i sumpen og ettersom det er så langt og vanskelig å komme fram, må barna bo på skolen hele uka fra de er små. Her må barna ordne mat selv. De store barna hjelper de små. Når de kommer til videregående skole må de bo i fiskelandsbyen Osieko, langt fra foreldrene sine.

Vi besøkte flere av barna våre der. Mercy som var ny i programmet vårt hadde jeg aldri besøkt før og det var et sjokk å se hvordan de hadde det. Huset deres var totalt ødelagt, jorda hadde rast ned fra veggene og taket hadde store hull. Barna hadde heldigvis fått lov til å bo hos en nabo som også slet med sitt, mens onkelen bodde fortsatt i huset. Siden naboen var enke kunne ikke onkelen bo sammen med dem. Også naboen bodde i ett dårlig jordhus med grasstak og det lakk igjennom taket.

Må virkelig beundre de, tross egen vanskelig situasjon hjalp hun nabobarna slik at de kunne bo der – 11 barn i ett lite jordhus. Lurer på hvem av oss i rike Norge hadde gjort det samme.

Da er det bare en ting å gjøre, på nyåret må vi bygge hus til de. Også det vil bli en stor utfordring. Materialer og takplater må vi kjøpe i Osieko, så det kommer ikke til å bli enkelt å frakte det til Buhuma, - men det må vi få til.